Ægir i den norrøne mytologien er en jotun som hersker over havet.

NORRØN MYTOLOGI
Tekst/tekstutvalg: Kjell Arne Larsen

Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordiske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene .

Den norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi , ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen , navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.

Den norrøne mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til søndre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske.

Den norrøne mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den norrøne mytologien ble istedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentlig hadde lite å gjøre med tro og mer med handling.

Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder — om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer risset i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjonen vi har i dag kommer istedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. Under vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen.

Antydninger om religiøse forestillinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret.

Et innrisset
hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede under bronsealderen . Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen , en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500 - 1300 f.Kr. , bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest . Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse.

Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen , lynet , trærne , steiner, Jorden og vannet tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede under bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike.

Små
båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer . Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus .

I bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tiden er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn , som trolig skulle brukes etter døden.

Noen forandring i hensikt til tro kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen , da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. I folkevandringstiden oppstod blant befolkningen i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden , nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy .

Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra
300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge .

Allerede i den
romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær . Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud.

Skapelsesmyten

Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.

På den ene siden, i nord, lå Nivlheim , med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim , et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt . Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap .

(Tegningen til høyre: Jotnen Surt (Surtr) som vokter Muspellsheimen med ildsverd).

Her, i dette veldige tomrommet - midt mellom lys og mørke - skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen - et veldig
troll . Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme . Større kjempe skal aldri ha levd.

Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen - en diger ku; Audhumbla . Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen.

Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker.
Bure het han - og fra ham stammer gudene , de vi kjenner som æser .

Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Thrudgelmir , far til Bergelme . Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene .

De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor . Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve - opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen - og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone.

Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla - den første kua - må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.

Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner.

Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.

Menneskene blir til

Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den hedenske mytologien, ble de to første menneskene skapt ved at gudene, Bors sønner, Odin , Vilje og Ve, fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla . Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard .

Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur , da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste.



Verden i den norrøne mytologien
er rund som en skive

I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem - fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost .

Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og
Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen .

Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil . En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim . Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum - og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd - så lenge vil verden bestå.

Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd , Verdande og Skuld . De kalles norner . Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.

Slutten på verden heter Ragnarok .

Personer i Norrøn mytologi

 


Balder - sønn av Odin og Frigg, den mildeste og vakreste av gudene; ved Lokes list drept av sin bror Hod med en pil av misteltein

Brage - skaldekunstens gud (guden for diktning og skaldekunst). Tegningen til høyre!

Eyr – legekunstens gudinne

Forsete - sønn av Balder og Nanna – rettferdighetens gud

Frigg - Odins hustru, er den mektigste av gudinnene. Kjærlighets- og skjebnegudinne

Frøy - Frøyas bror, fruktbarhetsgud; eier av det magiske skip «Skibladner» Sønn av Njord.

Frøya - kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne, datter av Njord

Gerd - Frøys hustru; av jotunslekt

Heimdall - gudenes vokter, som foran Ragnarok blåser i sin lur; Gjallarhornet

Hel - dødsrikets gudinne

Hod - Balders blinde bror

Hermod Sønn av Odin, Gudenes sendebud.

Idunn - Brages hustru; forvalter de epler som gir gudene evig ungdom

Loke - æsenes svikefulle følgesvenn; egentlig en jotun, men får magiske krefter og blir tatt opp blant æsene etter å ha blandet blod med Odin

Magne - Tor sin sønn. Sterkere enn sin egen far og andre guder. Da han var tre dager gammel reddet han livet til Tor ved å fjerne Rungnes fot fra Tors hals. Som takk for dette fikk Magne Rungnes hest, Gullfakse (Gullmane) etter at Rungnes ble drept i kamp mot Tor.

Nanna - Balders hustru

Njord - vindenes og sjøfartens gud. Far av Frøya og Frøy.

Odin - Allfader, gudenes og menneskenes herre; visdommens gud med ravnene Hugin og Munin som speidere; opptar falne krigere til sin bolig Valhall; rir på hesten Sleipner som har åtte ben

Rån - Æges hustru og havets gudinne

Sigyn - Lokes hustru

Siv - Tors hustru

Skade - Njords tidligere hustru, skiløpingens gudinne

Skuld - en av de tre nornene

Tor - sønn av Odin, tordenens gud med hammeren Mjølner, den fremste kriger blant æsene

Tyr - seierens gud, krigsguden – rår over hvem som skal vinne i strid

Ull – jaktguden, gud over bueskyting og skigåing. Sønn av Siv, blir dermed Tors stesønn

Urd - en av de tre nornene

Vale - Lokes sønn

Vale - Odins sønn med jotunkvinnen Rind. Balders hevner

Ve - Odins bror

Verdande - en av de tre nornene

Vidar - Odins sønn, som ved Ragnarok skal hevne farens død

Vilje - Odins bror

Æge - havets gud

Bil · Eir · Frøya · Frigg · Fulla · Gerd · Gjevjon · Gnå · Lin · Ilm · Idunn · Irpa · Lovn · Nanna · Njorun · Rån · Rind · Siv · Sigyn · Sjavn · Skade · Snotra · Sol · Syn · Såga · Torgerd Holgebrud · Trud · Var · Vår

 

Ask og Embla · Diser · Norne · Valkyrier · Dverger · Einherjer · Alver · Fenrisulven · Hel · Midgardsormen · Jotner · Sigurd Fåvnesbane · Surt · Troll · Angerboda · Tjatse · Volund


Urd, Skuld og Verdande