Misjonæren fra Sunnmøre ble fanget av gjeng med halvnakne dansende kannibaler!

Misjonær fanget av dansende kannibaler!

En fritidspredikant fra Sunnmøre Indremisjon ble drittlei av å forsøke å frelse hedninger i sitt nærmiljø. Han bestemte seg for å begynne som misjonær i Afrika, og han havnet i et land hvor det var ei stamme med kvinnelige dansende kannibaler. Det gikk ikke bedre enn at Sunnmøringen ble tatt til fange av kannibalene og ført frem for høvdingen. Plutselig fløy et stort jetfly over himmelen.
- Ser du den fuglen der, sa Sunnmøringen til høvdingen: Den vil angripe dere om jeg ikke straks settes fri.
- Det der er ingen fugl, sa høvdingen: Men en Boeing 737.



«Noe bittert og hjemløst å lese...».



«Der er mange ganger i en Sunnmørings ansikt noe bittert og hjemløst å lese, som om han tenker: «Den gangen for tusen år siden, da de gamle nektet å betale skatt til norskekongen, da de drog over havet, og gjorde landnåm, og grunnla en republikk på Island, hvorfor fulgte jeg ikke med? På Island kunne jeg vært president i dag.

I Norge kan en Sunnmøring aldri bli president. En bergenser, en trønder, en odøling, hvem som helst, men en Sunnmøring, aldri. I Norge er jeg en attergløyme, en halvkaste, en paria, en latter og et ordspråk for mitt folk».

«Men, vil man si; dette er da fryktelig? Dette er da ikke til å holde ut? Disse stakkars menneskene, eller hva de nu er, man må da gjøre noe for dem? Fins der ikke hjertevarme i Norge? Man må da slippe dem inn? De kan da ikke i all evighet bli stående utenfor, i kulden og i mørket, som en norsk utgave av Pigen med Svovelstikkerne? Riktig. Nettopp således har mange gode nordmenn tenkt. Stakkars, har de tenkt.

Men, har de tenkt, for nordmennene har også et praktisk syn på tingene: Hvor skal vi gjøre av dem? Ikke kan vi plassere Sunnmøringene i industri og handel, der gjør de rent bord.

Ikke kan vi plassere dem i forskning eller diplomatiet, der gjør de skandale; men, det fins noe som heter skolestellet; allmuens barn må innpodes visse nødtørftige kunnskaper: litt regning, litt kristendom, en smule norsk; crambe repetita, som romerne sa; og det er i sannhet en ufyselig jobb, år efter år, å skulle sitte på et kateter og mate skoleunger med evig samme oppvarmede kål; en maratonjobb».

«Men Sunnmøringene later til å ha en viss legning for det, samt en viss interesse for, hva er det de kaller det? Jo, morsmålet; det finnes en fyr på Sunnmøre, hva er det han heter, han med morsmålet og landsmålet?

Aasen, ja, Ivar Aasen, han som har skrevet en grammatikk for bygdedialektene i vest, en ordbok også; pussig fyr, en slags Sunnmøres Moses; sier Noreg istedenfor Norge, og gløsedrage for rakett; faktisk; nå, det er lokale snurrepiperier; en Sunnmøring kan ihvertfall svinge et spanskrør.

Tro om vi skulle forsøke å by dem jobben som folkeskolelærere? Mon tro om de ville ta til takke med jobb som skolemester?». (Sitat: Agnar Mykle).



Venstresak og andre gledesløsheter
Sunnmøringer er et folkeslag fra det mest matunyttige og smilløse delen av Norges land, der menneskene sliter seg gjennom tilværelsen med sukk og stønn på stadig jakt etter penger, og som ustanselig grunnlegger nye fabrikker og avler talløse etterkommere som i sin tid skal flomme over fedrelandet som skolemestere og andre predikanter i vedvarende misjonering for målsak, avholdssak, venstresak og andre gledesløsheter.



Nesten konkurs

En potetbonde fra Sunnmøre drog til Molde, hvor han gikk fra hus til hus for å selge sitt produkt. I en bygård banket han på ei dør. Ei lekker dame åpnet opp. Bonden spurte om hun var interessert i å kjøpe poteter.

- Hva skal du ha pr. sekk?

- 50 kroner, svarte bonden.

- Det var da veldig dyrt, mente dama, som snakket frempå om hun ikke kunne få betale med litt sengekos.

- Nei! Det går ikke i år, sa bonden: I fjor holdt jeg på å gå konkurs. Jeg knulla fra meg nesten hele potetåkeren.


Hefta vitne

I Volda var det en lørdagskveld et forferdelig slagsmål i sentrum. Blodet fløt i strie strømmer og flere ble hardt skadd. Den nærmeste naboen til bruduljen ble innstevnet for retten og spurt om han hadde vært vitne til blodbadet.

- Vitne og vitne, sa han. Jeg hørte det foregikk noe utenfor huset. Vi hadde lagt oss for natta, kjerringa og jeg. Hun lå ytterst, mens jeg lå på innsida langsmed veggen. Da jeg skulle stå opp og se ut, ble jeg så hefta når jeg skulle klyve over kjerringa, at da jeg kom frem til vinduet for å se, var levenet slutt og alle forsvunnet.


Banning og golf

To Sunnmøringa spilte golf. Den ene var dypt religiøs, den andre hadde det med å banne og sverte hver gang han traff feil og ballen ikke gikk dit den skulle. Den religiøse sa:

- Jeg råder deg til å slutte med den banningen, ellers vil Vår Herre slå deg til jorden med et lyn.

Den andre brydde seg ikke noe om trusselen, men for å være hyggelig svarte han at han skulle slutte med banningen. Han klarte og holde seg helt til det siste hullet da han slo en ball langt inn i skogen.

- Faen, for en miss, sa han.

Da kom det et kjempelyn fra Oven og slo den religiøse rett i bakken. Det gikk noen sekunder før man kunne høre en mørk røst fra himmelen.

- Faen, for en miss...


«Møbelkjøp»

Ei Sunnmørskjerring kjøpte seg trevisp, og kom hjem og ble møtt av mannen sin, som rasende ropte:

Ærlig talt, kjerring: Kjøper du møbler når det ikke er brennevin i huset?


På cirkus

Cirkus Arnardo kom til Sunnmøre, og lille Petter spurte faren sin om de kunne ta seg en tur og for å se på forestillingen.

- Nei, sa faren, det er altfor dyrt, og dessuten er det bare det samme programmet som før.

- Men det er jo så morsomt på cirkus, maste sønnen.

- Nei, det blir ikke aktuelt, sa faren, atter en gang.

Sønnen ga seg ikke så lett, og fortalte at et av innslagene var med ei naken dame som red på en hvit hest.

- Hva er det du sier?, spurte faren. Ei naken dame som rir på en hvit hest? Kanskje vi skulle ta oss en tur på cirkus likevel. Når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har sett en hvit hest.


Diktkonkurranse

En eldre Sunnmørsbonde deltok i en lokal diktkonkurranse hos landhandleren. Bonden var ingen stor dikter, men han vant nå likevel med diktet: «Det beste på jorden, er det kjerringa mi, ho Anna, har under kjolen». Vel hjemme på bondegården hos ho Anna, forklarte bonden at han hadde vunnet konkurransen med diktet: «Det beste på jorden, er å sitte i kirken, under talerstolen». Noen dager seinere var ho Anna nede hos landhandleren. Hun uttrykte sin forbauselse over at gubben hadde vunnet konkurransen med dette diktet, for som hun sa:

Jeg forsår ikke at mannen min kunne uttrykke seg slik, for han har bare vært der en eneste gang, og da sovnet han!


Stort problem

Som kjent kryr det av små og ekle Sunnmørsdemoner i Helvete. Og som Sunnmøringer flest, vet de å irritere. Ved en anledning begynte Sunnmørsdemonene å rive ned gjerdet mellom Himmelen og Helvete! Sankt Peter ble rasende. Han kontaktet Satan og truet med å anlegge rettssak mot ham, hvis Sunnmørsdemonene ikke øyeblikkelig sluttet med sin djevelske vandalisme.

- Jaså, sa Satan: Og hvor har du så tenkt å finne en advokat?


Den beste utsikta

En flokk lett forvirra romsdalinga besøkte Flydalsjuvet i Geiranger. Guiden, som selvfølgelig var Sunnmøring, irriterte seg stadig over at de vimset helt ut på stupet. Gang på gang advarte ham dem om å være forsiktig. Men til ingen nytte. Til slutt gav han opp og ropte sarkastisk over høytaleren:

- Jeg vil gjerne opplyse at når dere ramler utenfor stupet, så se til høyre. Der er den beste utsikta.
 



Helt siden Fønikerne

En advokat fra Sunnmøre hadde ved hjelp av sine lugubre talegaver vunnet en rettssak for en romsdaling.

- Hvordan kan jeg noen gang få takke deg skikkelig, spurte romsdalingen.

- Men kjære deg, sa advokaten: Heilt siden Fønikerne oppfant pengene, har det bare vært et svar på det spørsmålet.



«Advokat-ekspriment»

Norges Helse-Institutt i Oslo besluttet at de skulle begynne å bruke advokater fra Sunnmøre i stedet for kloakkrotter i sine eksperimenter. Den Norske Advokatforening reagerte kraftig på dette, og gikk til rettssak.

- Hva er årsaken til deres beslutning, spurte dommeren, og henvendte seg til en representant for Norges Helse-Institutt.

- Jo, sa representanten: Det har seg slik at alle våre forskere begynte å bli veldig knyttet til rottene vi eksperimenterte på. Dette følelsesmessige båndet forstyrret forskningen og utsatte eksperimenter. Vi er overbevist om at slike følelser ikke kan utvikles til advokater fra Sunnmøre.

- Og, la han til, de humanistiske organisasjoner vil ikke bry seg om hva vi utsetter disse advokatene for. Det eneste problemet med å bruke advokater fra Sunnmøre i vår forskning, er at det er uhyre vanskelig å overføre testresultatene til ærlige mennesker.


                                      «Utstammen og innstammen»

 «Sunnmøringene inndeles i to folkestammer, ut stammen og innstammen. Utstammen, som lever på øyene, er lyse i leten og avbildes ofte med rød topplue»!

«Utstammen ernærer seg energisk ved fiske. De kan ha et muntert og åpent blikk, muligens fordi de aldri har lest i en bok. Om du viser en av utstammen en slik gjenstand, spisser han munnen og plystrer. Så entrer han som et ekorn opp riggen på sin skute, han vil vise deg noe. Der, i utkikkstønna, tar han opp fele og bue og spiller en springdans for deg. 

Alle i utstammen er fødte musikere. Har han ikke fele, har han trekkspill. Og har han ikke trekkspill, så sitter han i tønna ti meter over dekket og duver langsomt med båten, fra side til side. Han ser uskyldig ut, men du vet hva han gjør: Han sitter der oppe og teller sine penger.

Innstammen er dystrere, lumskere. De bor i fjorddalene, under isbreene, i skyggen av de høye fjell. Noen av dem har svart hår og ser ut som tatere, andre har rødt hår og fregner og ser ut som mordere. (Det fins forøvrig en underlig legende om at innstammen skal ha blendende vakre døtre, som de gjemmer i jordhuler; piker så vakre at en mann kan bli bergtatt og miste sin sjel...). 

Ingen vet hva innstammen ernærer seg av. Fele og trekkspill er forbudt. Derimot har reisende hørt lyden av husorgel. For lukkede dører synger de, - kalde, skjelvende skrik: de synger liksalmen over det nye Norge. For en ting forstår innstammen seg på: De vet hva en bok er. Gir du en av innstammen en bok i hånden, så veier han den, lukter på permen. Du ser det glimte dypt i et øye, blodskutt, han spør: - «Er ho på dansk?». (Sitat: Agnar Mykle).


«I nødsfall lever Sunnmøringer av å slikke regnvann av skutedekket»

Agnar Mykle: - «I mange århundrer må Sunnmøringene ha ligget i saltvann og trukket line, trukket garn, i isvann til opp på livet, hvordan har de greid å overleve? Efterhvert ble de de fremste på sjøen, alltid lengst ute, alltid hjem med de største fangster. Også andre nordmenn er dyktige fiskere!

Ta mennene i nord. Når det gjelder et skippertak, når det gjelder kapproing over kort strekning, kan Nordlendingene endog banke Sunnmøringene, men da må det stå kvinner i fjæra og heie. Uten kvinnegunst ikke så mye som leer en Nordlending på seg. Nordlendingen er Norges drømmer, fantast, flottenheimer. Mon tro om ikke nordlendingen, på mange måter, er inkarnasjonen av Norges sjel? Når en Sunnmøring kommer hjem fra fisketokt, har han tjent 400 kroner. Han setter 400 kroner i banken.

Når en Nordlending kommer hjem fra tokt, har han tjent 200 kroner. For de 20 kjøper han et silkesjal til kjæresten, for de 180 kjøper han wienerbrød! Hans hemmelige valgspråk er: «Man må da ha det litt godt her i livet». På samme måte når han drar ut på fiske, på langtokt. Da fyller Nordlendingen sine kister, ja heile skuta, med godterier, med gomme, med rensdyrstek, med tyttebærsyltetøy, - i lasterommet fins det nesten ikke plass for den fisk han skal fange. «Fesk,» sier han foraktelig; han akter så visst ikke å spise den.

Men når Sunnmøringen drar ut på langtokt, medbringer han ingen proviant i det heile tatt. Han ikke bare vil og skal ha fangst, - han må. Dette gir ham en fryktelig styrke. Han setter alt på ett kort. Sunnmøringen lever av det han fanger. Får han lyr, spiser han lyr. Får han brosme, spiser han brosme. Får han hyse, spiser han hyse. Om toktet varer i førti døgn, kan han spise torsk i førti døgn. Kokt torsk til frokost, kokt torsk til middag, kokt torsk til kvelds. Og han syns at fisk er den beste mat som fins. «Fisj», sier han andaktsfullt og folder hendene. I nødsfall lever Sunnmøringene av å slikke regnvann av skutedekket».



Underlig sammentreff

- Det er jammen rart å tenke på et slikt underlig sammentreff, sa Sunnmørsbonden, at da Jesus ble født så skjedde det på selveste julaften!


«Rett og slett tjukk i hodet»
En Sunnmøring kom hjem og fant kona si og en fremmed mann i ektesenga, i full aktivitet med det man ofte gjør der. - Hva holder dere på med, sa han sjokkert.
- Skjønner de nå hva jeg mener, sa kona til elskeren. Han er rett og slett tjukk i hodet!


 



Dans, alkohol og sex
 
Sunnmøring: - Da jeg vokste opp i Ålesund i 1960-årene, var de kristelige motstandere av dans. Ikke så mye for dansens egen skyld, men mest på grunn av alt den førte med seg: Alkohol og sex! Vi ukristelige var tilhengere av dans. Ikke så mye for dansens egen skyld, men mest på grunn av alt den førte med seg.


Agnar Mykle: «Plutselig, stille, uten at noen har merket det, over natten, har Sunnmøringene erobret Norge. Hva Danmark aldri forsøkte seg på; og hva Sverige ville ha mislykkes med; det greide Sunnmøre. Sunnmøringene brøt seg ikke inn. De skrævet ikke over Langfjellene; de grov seg heller ikke under; nasjonen hadde gjort seg porøs:

De sivet inn i Norge. Deres kupp vil, når historien engang skal skrives, bli nevnt som det osmotiske kupp. De begynte med skolestuene; de øket på med lærerværelsene; i tur og orden underla de seg alle landets folkeskoler, alle lærerskoler, alle middelskoler, alle folkehøyskoler, alle gymnasier; de steg i gradene, fra skolemester til overlærer til rektor; de steg fra skoleinspektør til skoledirektør til kirkeminister; de steg, fra Norge til Noreg».


En Sunnmøring drakk seg i hjel og kom til Himmelen
Der var det fred og hygge heile dagen, og han trivdes godt. Og det til tross for toralt manglende omgang med det motsatte kjønn. Men etter bare noen få dager i Herligheten fikk Sunn-møringen hysterisk lyst på et kvinnfolk, Han oppsøkte Gud for å ordne den saken:

- Hallo Gud, sa Sunnmøringen: Dette er litt pinlig, men det er noe jeg må spørre deg om.
- Bare spør du, sa Gud med sin malmtunge, himmelske røst.
- Jo, du skjønner, jeg lurte på om jeg kunne ta meg en rask svipptur til jorden og tilbringe ei natt sammen med ei vakker jente?

Gud rynket alvorlig på de fyldige øyenbrynene sine og drog den ene hånden gjennom det lange skjegget sitt, og sa:
- Til jorden for å besøke et kvinnfolk? Nei, det må du for all del ikke finne på. Det blir bare folkesnakk av slikt.
- Folkesnakk? Hva mener du, undret Sunnmøringen.
- Du skjønner det, sa Gud: Jeg kledde meg ut som Den hellige Ånd og besøkte ei jente i Israel for snart 2000 år siden. Og vet du hva, de snakker om det ennå!


Fem kubikkmeter sand i hagen
En Sunnmøring kjøpte seg ei papegøye, som han selvfølgelig lærte å snakke. Dessverre hadde papegøyen også lært seg å ringe og snakke i telefonen. En dag Sunnmøringen kom hjem fra jobb, lå det fem kubikkmeter sand i blomsterhagen. Sunnmøringen ble selvsagt rasende, og forstod straks hvem som var ansvarlig. Han sprang inn til papegøyen og spurte om den hadde bestilt sanden!
- Nei, det har jeg absolutt ikke gjort, sa papegøyen.
- Jeg skal nok få sannheten ut av deg, ropte Sunnmøringen, og lempet papegøyen inn i kjøleskapet, og lukket døra.

En time seinere åpnet Sunnmøringen kjøleskapet. Papegøyen stod der og skalv av kulde, men nektet fremdeles! Sunnmøringen forstod at det ikke nyttet å fryse sannheten ut av papegøyen, så han brettet ut vingene på den og spikret dem fast til veggen i stua.
- Her kan du henge til du tilstår, sa han, og gikk ut for å fjerne sanden i hagen.

På veggen rett over papegøyen hang et krusifiks av Jesus på korset. Papegøyen stirret på krusifikset, og spurte med lav stemme:
- Har du også bestilt sand?


Velledalen i gamle dagar

              Tekst. Liv Randi Bjørlykke. Fra boka «Ei ku i Valdres». (Lunde Forlag)


«I gamle dagar på Sunnmøre var det berre den rå skoddevinden og elvasusen som rådde i Velledalen. Ein og annan bjørn luska rastlaust rundt i måneskinet, og innanfor tynne vegger i dei vergrå husa låg nokre einsame menneskebein og hutra i skabb og spillsykje. Det var ikkje feitt, du. Det var magre kår her vest ved havet, men folket klamra seg til livet, og dei yngla vilt.

Kjerringane låg stadig i barselsfeber, og mannen var så glad kvar haust når potetene var komne i hus, epla var plukka og ungen var fødde. Så snart sola synte seg om morgonane, tok det til å aule rundt steingardane.

Små skapningar som av plassmangel hadde lege andføttes i sørpa på golvet om natta, taut ut dørene. Det var 10 og 15 i kvar einaste syskenflokk, og med fleire familiar i same huset, kunne det fort bli mange fotballag. Det var slik VRF (Velledalen og Ringen fotballag) vart skapt.

Det var så fullt innavegges mange stader at det berre var ståplass. Møblar fanst ikkje. Slikt hadde ingen høyrt om. Det einaste møbelet dei hadde, var eit nattmøbel, altså ei potte på godt norsk, og ho vart flittig brukt, iallfall i strenge vintrar då det kunne gå månadsvis før ein kom seg utfor døra.

Vegar var det smått med. Berre ei gangrås førte over fjellet til Stranda og sivilisasjonen. Det var den råsa ungkarane brukte kvar vår når lysta på eit kjerringemne vart for sterk.

Då trava dei og gjekk dei på sine nakne bein over fjellet og drog jentene etter håret heimatt. Siste mila var ho så spak at ho gjekk på sine eigne bein. Ho forstod, slik det står skrive i «Romantikk» at dette var «et møte med skjebnen».Nokre av karane reiste utanlands for å finne seg ei dame. Det ser vi av alle velledølene i dag som har svart hår og brunsvarte stikkande auge.

Ein av desse karane reiste så langt som til Normandie i Frankrike. Der plukka han med seg ei av dei gildaste avlshoppene han fann og røva ho med seg heimatt. Denne franske geskjeften gjer at dei snakka halvemål i Velledalen i mange generasjonar.

Dei slengjer på ein h her og kuttar vekk ein h der. Dei seier Hoskar og Hanna i staden for Oskar og Anna, så då «ønå på Ole var klukk ær i aust, laut o Hanna spørje nå Hoskar om dei skulle a o eller alm opponde dinnja ønå?».

Eit uttrykk som «pø om pø» er også fransk. Pø om pø kom det ein skikkeleg kjerreveg oppgjennom den kronglete dalen. Han gjekk i bukt og ball kring kvar einaste bjørk. Dette skjedde i 1937. På denne måten vart også Velledalen kristna.

I min barndom var Velledalen ein av dei kristelegaste plassane eg visste om. Det hende om søndagane at vi svima oss fram gjennom lauvskogen med den gamle aluminiumsbilen til far min, og der langs vegen stod det store blå skilt som avmerka alle møteplassane. Det var ein ny møteplass for kvar 100 meter . Tenk at dei hadde så mange bedehus, tenkte småjenta. Å du Og du kor kristelege dei må vere her!

 

Seinare fekk eg vete at dei bygde bedehusa så store at dei hadde plass til ein heil møbelfabrikk i kjellaren. Meir kan ein vel ikkje forlange? I starten av vårt århundre auka pågangsmotet hjå velledalingane.

Om det var vegen som gjorde det, er noko usikkert, men det tok til å ryke frå pipene, og folk spytta mandig i nevane og fann seg ei høveleg bjørkagrein. Av dette emnet laga dei sko. Det var på Lade i 1929. Nokre laga børstar, andre kokte såpe og alle bryggja øl.

Det livna noko voldsomt i graset då velledalingane skjøna at dei kunne tene grove pengar på å lage industriprodukt, og då spesielt møblar av alle slag.

Folk rydda kjellarane sine. Dei brende alt sarv og alle klenodium som 15 generasjonar hadde hala i hus, la ned tregolv der det før var jord og tok til å produsere. Og den produksjonen var ikkje nokon 9-4 jobb med kvitsnipp, stresskuffert og flybillettar i businessklassen. Nei, her gjekk hammaren heile døgnet og heldt berre fred nokre dagar høgste jula.


Det var eit oppjaga tempo. Ordrane strøymde på etter krigen, og dei arbeidde 100 timar i døgnet. Karane var så sjeldan heime at dei knapt visste kor mange ungar dei hadde til ei kvar tid. Det var laurdagsarbeid også. Kom mannen heimatt til nons på ein laurdag, slo kjerringa hendene i hop: «Å nei, Hjalmar, kjem du allereide!».

Desse lange nettene på fabrikken hadde ein eigen sjarm som vi har misst i dag. Lyset var så ringt at ein laut trivle seg fram med hendene langs vangane når ein skulle slå i ein spikar, og det hende at karane var så trøytte at dei heldt på å duppe av. Så når verste svevnflagene gjekk over arbeidarane, gjekk formannen rundt med ei gratis turrsild som dei gnog ei stund på alle.


I hjørnet stod ein ølkagge og putra og snøkaven ylte rundt nova. Det var idealisme som prega desse fyrste pionerane i møbelindustrien. Dei ofra gladeleg både helsa og nattesvevnen og privatlivet til fabrikken. Til og med tennene reiste, for fyrste tida stod alle med munnen full av småspikar, såkalla tacks, og nokre svalde dei og nokre hamna i møblane. All denne spikaren sleit kolossalt på tennene.


Difor var det vanleg at julegratiale bestod av eit nytt gebiss til alle. Men det var ikkje så nøye med helsa, meinte karane, berre arbeidet gjekk fort unna. Tempoet var viktig. Blyforgifting hadde ingen høyrt om, og kven hadde tid til å bli sjuk?


Vintrane stod alle fabrikkarbeidarane i ring rundt den opne grua for å verje seg mot verste naglebiten. Dessutan tørka dei material der. Ofte var røyken frå grua så sur at dei utvikla tæring, og rommet vart berre utlufta kvar laurdagskveld når ho mor som budde i etasjen over, sleit seg ned den bratte kjellartrappa med vaskestampen for å koke underbuksa hans besten på grua. Og er ho ikkje kokt, så kokar ho vel enno.


Disponenten stod jamnt i lokale og tok tunge tak saman med dei hine. Og så snart dei hadde fabrikkert eit lass med møblar, så var det å trille dei ombord i mjølkebåten og reise ut i verda for å selje. Og når han kom heimatt ei sein haustnatt, var det å stiltre seg opp loftstrappa og finne mønerommet der han hadde kontoret sitt. Heile bokhalderiet rømde i øvste kommodeskuffa, og pengane sydde han inn i ein avlusa bolster som han sjølv låg på dei små stundene han kvilde.


Dette harde livet viste seg å passe velledalingane bra, og livsstilen spreidde seg rundt på heile Sunnmøre og til sist vart også andre landsdeler smitta av arbeidsgleda.

No er det møblar i alle hus, og forvillar du deg inn i Velledalen i våre dagar, finn du verken spillsykja, den rastlause bjørnen eller nattpotta. Vegen over til Stranda er lagt under asfalt og folk har parabolantenne og høg kultur. Men det var eingong nokre skabbete hus der kjerringane yngla vilt».


 

- Å, var det spøkelse du mente, sa kjerringa
En kveld på et gamlehjem i Ålesund prøvde de mannlige beboerne å få opp stemningen ved å stille ulike spørsmål til de kvinnelige beboerne. En av de senile gubbene spurte:
- Hvem av dere har noen gang gjort det med et spøkelse?
Ingen svarte. Han gjentok spørsmålet litt høyere:
- Er det ingen av dere som har gjort det med et spøkelse?
Da var det ei skjerring som satt ved siden av ham, som sa:
- Jo, jeg har gjort det, sa hun.
- Hva? Har du virkelig gjort det med et spøkelse, sa mannen.
- Å, var det spøkelse du mente, sa kjerringa. Jeg trodde du sa spekepølse!


Idiotsikker metode
Et langhåra utskudd fra Sunnmøre prøvde å slå seg opp som steinskulptør i Oslo, og fant opp en idiotsikker metode for å lage en elefantskulptur: 1: Få tak i en enorm marmorblokk. 2: Meisle vekk alt som ikke ser ut som en elefant.


Katten og musa
Et ektepar satt på kjøkkenet hjemme på gården sin i Volda. Plutselig ble gubben kjempekåt. Han løftet opp kjerringa, la henne over kjøkkenbordet og skulle til å dytte'n inn. Men akkurat da pilte ei mus over bordet og smatt inn i kjerringa. Gubben visste ikke hva han skulle gjøre, og ringte til legen. Han sa:
- Ta en ostebit og vift foran høna til kjerringa: Da vil musa sikkert komme ut.
Etter å ha tenkt seg om, fant legen ut at han ville stikke innom ekteparet for å se hvordan det gikk. Da han ankom åstedet, stod gubben og klasket en fisk mellom beina til kjerringa si.
- Jeg sa jo at du skulle lokke musa frem med en ostebit, utbrøt legen.
- Ja, jeg hadde tenkt å prøve det, sa gubben: Men før jeg kom så langt, smatt katten inn for å ta musa!


«Gud vil berge meg!»
På 1950-tallet var det en forferdelig oversvømmelse i Valldalen på Sunnmøre. Midt under denne naturkatastrofen våknet en bonde øvst oppe i Valldalen om natta, da store vannmengder røsket huset hans bort fra grunnmuren, og førte det nedover dalen. Bonden hadde ikke lyst til å forlate barndomshjemmet, men stupte likevel ut av soveromsvinduet og rett ut i det iskalde vannet, hvor han lå og kavet for å holde seg flytende. Ut av intet kom en mann i en båt roende bort til bonden:

- Nå var du jammen heldig! Jeg skal redde deg, sa han: Ta tak i tauet jeg hiver ut, så skal jeg få deg om bord i båten!
- Nei takk, svarte bonden: Gud vil berge meg!
- Greit det, sa karen i båten, og rodde vekk.
Etter ei kort stund kom et helikopter flaksende. Piloten så bonden i vannmassene, og firte et tau ned til ham.
- Nei takk, ropte bonden til piloten: Gud vil berge meg!
- Javel, sa piloten, og drog vekk.
Etter enda ei stund kom en ny robåt bort til bonden i vannmassene. Det samme gjentok seg:
- Nei takk, sa bonden atter en gang: Gud vil berge meg!

Men det gikk som det måtte gå: Bonden druknet! Kort tid etterpå slapp St. Peter ham inn i herligheten. Det første bonden gjorde i Himmelen, var å oppsøke Gud.

- Ærlig talt, Gud, sa bonden. Du har skuffet meg. Hvorfor lot du meg drukne?
- Nå er du jammen urimelig, sa Gud: Hva krever du egentlig? Jeg sendte jo to robåter og et helikopter!


«Heil Hitler, svinet er død»
På slutten av 2. verdenskrig kom to tyske nazister kjørende mot Valldalen. Plutselig hoppet en stor gris ut i veien, som de kjørte på og drepte. De to nazistene var i godt humør og bestemte seg for å oppsøke bonden som eide grisen, for å betale for den. Den ene nazisten gikk bort til bondegården for å ordne opp. Etter flere timer kom han sjanglende tilbake.
- Hvordan gikk det, spurte nazikompisen.
- Jo, jeg ble hjertelig mottatt og fikk masse god mat og godt drikke.
- Hvordan klarte du det? Hva sa du egentlig til dem?
- Jeg banket på, ba om å få komme inn, slo hælene sammen, hevet hånden og ropte: «Heil Hitler, svinet er død». Da omfavnet de meg, sprettet flere champagneflasker og serverte meg de kosteligste retter!


«Har du lyst på et glass vin og...»
En eldre, velkledd herremann fra et kondisjonert hjem på Sunnmøre prøvde å sjekke opp et skikkelig stykke lammekjøtt på et bedre utested i Oslo. Han gikk rett på sak:
- Hei, du! Har du lyst på et glass vin og en knull?
- Med deg? Aldri i livet, sa jenta og snudde seg med et foraktelig fnys.
Mannen ble overrasket og spurte: Har du ikke lyst på vin?


Bryllupskrangel
En prest på Sunnmøre, vi skal ikke nevne navn, kom hjem etter en brudevielse en lørdag ettermiddag. Han hadde fått seg en skikkelig blåveis, og var ellers temmelig blodig og sår i ansiktet. Kona hans ble heilt sjokkert og spurte hva i all verden han hadde vært utsatt for.
- Jo, sa presten. Det skjedde under vielsen. Det gikk heilt fint til jeg spurte bruden om hun ville lyde mannen. Da svarte hun: «Tror du jeg er idiot?». Han som stod der som brudgom, svarte da: «Ja! Det tror jeg».
- Jeg kan si det slik, sa presten. Det var da ting begynte å skje.


Uhorvelig mye mel
En odelsgutt på en gård i Velledalen var begynt å dra på årene, men foreldrene hans hadde ennå ikke greid å få ham gift. Men så en dag klarte de endelig å ordne det slik at gutten skulle gifte seg med ei jente fra Ørsta.
Bryllupet gikk greit unna, men det varte og det rakk uten at kjerringa hans ble på tjukken, til odelsguttens opphavs store fortvilelse. En dag under slåtten spurte faren sønnen om han ikke hadde tenkt å føre slekten videre.

- Jo, jeg skulle gjerne gjort det, sa sønnen, men verken jeg eller kona mi vet hvordan man lager barn.
- Jaså, sa faren. Kom med meg hjem så skal jeg vise deg det.

På kjøkkenet hjemme stod mora og bakte brød, med kjøkkenbenken full av hvetemel. Bonden fikk kona på ryggen oppi melet, og viste sin sønn hvordan han skulle gå frem for å lage barn. Etter at de var ferdig, sa faren:

- Min sønn, nå kan du gå hjem og prøve det selv, så tenker jeg det blir stell på sakene.

Tross lynkurset i befruktning, gikk det flere måneder uten synlig tegn på at kjerringa til gutten fikk mage. En dag spurte faren sønnen om ikke han og kona hadde prøvd seg på barneproduksjon, slik som han hadde sett.

- Jo, vi har nok det, sa sønnen: Men veldig sjelden, for vi bruker så uhorvelig mye mel hver gang.


Velkommen til hjemmesiden vår