Her handler det om Den katolske kirke

Pave Frans mottar nattverd i Brasil!

Tekst - tekstutvalg: Kjell Arne Larsen



Fra 300-tallet og frem til 1700-tallet stod Den katolske kirkes menn bak noen av de verste forbrytelser i menneskeslektens historie. Kirkens barbari startet med forfølgelse og drap av jøder, og fortsatte med massemord av kjettere og av personer som kirkens representanter mistenkte for hekseri. 

100 000-vis, ja, flere millioner mennesker fra alle samfunnsgrupper ble gjennom århundrene myrdet av representanter for Den katolske Kirke. Både fattige og rike. Jøder, katolikker og protestanter. Idioter og lærde, små barn og eldgamle mennesker. Ofrene ble brent levende, druknet, hakket i stykker, lemlestet, skåret i biter, spent på hjul, hengt, partert og kvalt. 

De kristne myndigheter i Den katolske Kirke stod enten direkte bak voldgjerningen, eller så hadde de i alle fall gitt blodutgytelsene sin fulle godkjennelse. Kirkens menn var ikke bare mordere i stor stil. De gjorde også drap til et rettsprinsipp for den kristne kirke, gjennom Inkvisisjonen.


Den katolske kirkes jødeforfølgelse, kjetterjakt og vanvittige heksegalskap avslører menneskesinnets mest barbariske ondskap og dypeste avgrunner. Den viser oss krefter som selv i våre dager kan bringe oss ut av fatning, og som forskerne fremdeles ikke har kunnet gi noen tilfredsstillende forklaring på.


Tar vi alt dette med i betraktning, er det ingen overdrivelse å si at kristendommen, både Den katolske kirke og senere den protestantiske avleggeren, har påført menneskene mer ufortjent lidelse enn noen annen religion som menneskeslekten noensinne har bekjent seg til.





Pave Benedikt XVI – Den forrige «Guds stedfortreder på jorden»!

Tekst - tekstutvalg: Kjell Arne Larsen

                                                     INKVISISJONEN

Kjetter, eller personer med en oppfatning som avviker fra kirkens offisielle lære, har gjennom århundrene blitt nådeløst og blodig forfulgt av Den katolsk Kirke. Massedrapene på kjettere sjokkerte en del geistlige, men drapene ble forsvart med at kjettere var av det onde og at Gud ville fryde seg over det ondes tilintetgjørelse. «Stod det ikke i Bibelen, 5. Mosebok kapittel 13: 6-18, at man skulle slå noen i hjel hvis de dyrket andre guder».

«Kjetteri» kunne være så mangt. I to pavebrev fra 1322 og 1323 erklærte Pave Johannes 22. at den som påstod at Kristus og hans disipler ikke hadde vært i besittelse av eiendom, gjorde seg skyldig i kjetteri (!). Kjetteri var en moralsk forbrytelse som ikke bare bestod i ord og handlinger, men også i tanker og følelser. 

Frem til 1200-tallet hadde kirken egentlig ikke noen felles domstol til å ta seg av kjettersaker. Men det «problemet» ble ordnet i 1231, da Inkvisisjonen ble opprettet.

Inkvisisjonen var en kirkelig domstol i Den katolsk Kirke som skulle sørge for at den rene katolske lære ble fulgt opp i skrift, tale og gjerning, samt oppspore, undersøke og dømme kirkens «kjettermotstandere».

Inkvisisjonens domstol gikk ofte frem med barbarisk strenghet. Som kirkelig institusjon ble Inkvisisjonen opprettet i 1231 av Pave Gregor 9. Han overdro ledelsen av Inkvisisjonen til Dominikanerne, en tiggermunkorden, «Svartebrødrene», stiftet i 1216. Senere paver benyttet representanter også for andre ordener til å lede Inkvisisjonen. 

Inkvisisjonen vakte ofte sterk motstand hos folket, men den fikk likevel betydelig innflytelse i de sør-europeiske land, mens de skandinaviske land ble helt spart for den. Inkvisisjonen ble fornyet og sentralisert i Roma i 1542. I Spania ble den først avskaffet i 1834. Fra 1700-tallet har den Romadirigerte inkvisisjon hatt liten betydning. 

I 1908 ble Inkvisisjonen opphevet. Dommer i kjetterianklager ble fra da av felt av Sanctum Officium, som ikke lenger hadde verdslig straffemidler til rådighet, men kunne ekskommunisere. Institusjonen ble omorganisert i 1965 og kalt Kongregasjonen for troens lære.

I 1552 oppnevnte Pave Paul 3 en ny kardinalkommisjon, som senere fikk navnet «Sanctum Officium» (Det hellige embete). Den fungerte som en geistlig høyesterett og hadde overoppsynet med Inkvisisjonen i alle land, samt rett til å utnevne de tjenestemenn som trengtes til å utføre dens oppgave. 

Videre hadde den uinnskrenket myndighet til å innstevne hvem som helst til granskning og dømme vedkommende enten til fengsel eller henrettelse og til å konfiskere hans eiendom. 

Den som tok initiativet til denne skrekkfulle kommisjonen og var dens første leder, het GIOVANNI PIETRO CARAFFA. Han ble født i 1476 og død i 1559. I Det Herrens Mørke år 1555 besteg han pavestolen under navnet Pave Paul 4. 

Pave Paul 4 var en fanatiker av verste kaliber. Han var «motreformasjonenes dystreste skikkelse» Han var en hard, hensynsløs og hatsk forkjemper for Den katolske kirke. Hans mest dominerende lidenskap var å påtvinge alle mennesker den tro og de idealer han selv hyllet. 

«Høyvokst og svær var han», skrev pavens berømte historiker, Ludwig von Pastor, «men likevel frisk og full av kraft, og hans gang så spenstig at han knapt syntes å berøre jorden. Det skjeggete ansiktet var ikke vakkert, men preget av et uttrykksfullt alvor. Munnen vitnet om jernhard viljestyrke, og i de dyptliggende øynene lyste syd-italienerens indre glød».


Caraffa skal ved en anledning ha sagt: «Hvis jeg oppdaget at min far var kjetter, ville jeg selv slept sammen veden til det bålet jeg ville brenne ham på». Han skal også ha uttalt de bevingede ord: «Mot kjetterske forbrytelser finnes det intet annet botemiddel enn bålet».

Caraffa hadde tilbrakte flere år i Spania, og det var Spanias eksempel som fikk ham til å ivre for at Inkvisisjonen skulle innføres over hele Europa. Den tyske historiker, Karl Muller, påpeker i denne forbindelse at; «for første gang kommer pavedømmet nå under innflytelse av den spanske kirkes ånd, som på så mange måter avvek fra de mentaliteter som rådet i de edleste italienske kretser».


Det fortelles at Caraffa som leder for «Inkvisisjonens høyesterett, Det hellige embete» utarbeidet fire regler til rettledning for sin virksomhet som inkvisitor: 

1: At han i saker som angikk troen øyeblikkelig måtte gripe inn med den største strenghet når det forelå den aller minste mistanke. 

2: At han ikke måtte ta spesielt hensyn til prelater (høyere geistlige i den romersk-katolske kirke) og andre høytstående personer, men tvert imot gå strengere frem mot dem. 

3: At han bare måtte vise mildhet mot dem som avla fullstendig tilståelse.

4: At han ikke måtte vise den ringeeste barmhjertighet mot kjettere og særlig ikke mot kalvinister.

Da inkvisisjonsfanatikeren Caraffa omsider besteg pavestolen som Paul 4 i 1555, begynte et virkelig skrekkvelde som fylte alle Romas innbyggere med redsel, ifølge historikeren Ludwig von Pastor.

Som Pave anså Caraffa det som sin viktigste oppgave å delta på de ukentlige møtene i Inkvisisjonskommisjonen. Ingen kunne hindre ham i å komme dit, og med skånselløs hardhet felte han dommene over de ulykkelige menneskene som var kommet i hans klør. 

Det hjalp ikke at strengt ortodokse katolikker protesterte og minnet «Hans Hellighet» om at det fantes noe som het kristenkjærlighet. Paul 4 svarte med stadig å utvide inkvisisjonskommisjonens myndighet. I 1559 innførte «Guds stedfortreder» den beryktede «Indeks», en fortegnelse over forbudte bøker, med det mål å rette et drepende slag mot alle kjetterske skrifter.

Alle og enhver hadde fri adgang til å overlevere Inkvisisjonskommisjonen bøker som ble ansett for å undergrave «den rette tro». Etter at disse bøkene var prøvet av domstolen, ble de oppført på indekslisten og konfiskert. Den som ble grepet i å lese slike forbudte bøker, ble straffet ubarmhjertig.

Anmeldelsene strømmet inn til domstolene i slike mengder at det ble vanskelig å granske dem alle. All litteratur ble kontrollert. Det nyttet ingenting at lærde menn og bokhandlere klaget over de nye forordningene. 

Utover på 1500-tallet, da protestantismen gjorde sitt inntog, gikk det nesten ikke en dag uten at Inkvisisjonen fikk en serie av meldinger om frafall, ulydighet og protestantisme. De fleste av den som ble angitt prøvde naturligvis å nekte.

Men Inkvisisjonen hadde sine «raffinerte metoder» for å myke dem opp. Etter noen timer på pinebenken pleide tilståelsen å komme. De som ble funnet skyldig i alvorlig frafall fra «den rette tro» og kjetteri, ble stort sett dømt til bålet.

«Et virkelig kristent menneske har nå ikke store utsikter til å få dø i sin seng». Dette hjertesukk av en from katolikk er betegnende for den uhyggelige usikkerhet som Inkvisisjonen førte med seg. De som bare sporadisk har vist ulydighet, slapp fra det med lange fengselsstraffer. 

Hadde man i katolske land agitert for protestantisme eller utgitt protestantiske skrifter, var døden på bålet som regel sikker. Inkvisisjonen ble en av motreformasjonens skarpeste våpen. Både i Spania og Italia lyktes det ved Inkvisisjonens hjelp å tilintetgjøre de religiøse bevegelser som Reformasjonen fremkalte.

 

 

 

Linker til tema:

http://snl.no/inkvisisjon/kirkehistorie

http://no.wikipedia.org/wiki/Inkvisisjonen

http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/inkvisis

http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/inkvhist


KATOLSKE HELGENER

 

 

Din overskrift