Her handler det om Djevelen og andre onde makter

 

-----------------

Tekst - tekstutvalg: Kjell Arne Larsen  

 

Troen på onde makter har sikkert alltid eksistert i alle verdensdelen.

 

I kristendommens tankeverden har Djevelen og andre onde makter alltid fungert som et skremselsbilde. Den som ikke rettet seg etter kristendommens forbud og påbud, havner før eller senere motvillig i styggemannens ildfulle og akk så pinefulle klør. I likhet med sin hovedmotstander, Gud, interesserte Djevelen seg for alle mennesker, både høy og lav, leg og lærd. Og som gudene i antikkens myter grep han til enhver tid inn i menneskenes liv. 

Det fantasifulle og livlige bildet som de kristne har dannet seg av denne allstedsnærværende og geskjeftige skikkelsen, denne verdenshersker med horn og hestehov, har delvis sin rot i Bibelen og ikke minst i kirkens lære. Det var ikke bare uskolerte som i fullt alvor trodde på Djevelen, men også påstått lærde hoder. Kirkelærer Augustin (354-430) sa en gang at han hadde hørt om en mulig fysisk forbindelse mellom Djevelen og menneskene. 

Også Martin Luthers skrifter vrimler av fortellinger om hans bitre kamp med onde makter. For Luther og hans samtidige var det aller farligste ved Djevelen, hans skruppelløse besluttsomhet når det gjaldt å kapre menneskesjeler.

 


 

 

I folketroens og religionenes fantasiverden er demoner blitt oppfattet som avdødes ånder, som gjenferder, som spøkelser og som lavere guddommer. Disse uberegnelige og lunefulle skikkelsene kunne både være gode og onde vesener, men i hovedsak ble de oppfattet som skadevesener. 



Vrangforestillingen om at folk blir besatt av demoner, er både et sykdomfenomen av hysterisk karakter og et kulturelt betinget atferdsmønster som er utviklet over tid. 

 

Besettelsesfenomener har slående likheter med velkjente psykiatriske tilstander som epilepsi, hysteri og schizofreni, uten at vi kan gi demoner eller Satan skylden for dette, som kirkens menn har gjort. Slik vi kjenner fenomenet fra vår kulturkrets, er besettelse dypt forankret i den kristne symbolverden, med sin skarpe todeling mellom de gode og onde krefter i tilværelsen. 

Besettelse har alltid vært sett på som en sterk avvikende sosial atferd. Derfor måtte man få den besatte under kontroll og forsøke å kurere vedkommende. Og det var helst presteskapets oppgave. De hadde den nødvendige myndighet. 

Troen på onde makter har vel alltid eksistert i alle verdensdelen. Allerede hos de gamle babylonerne spilte troen på demoner en stor rolle. Under eksilet i Babylon overtok jødene sannsynligvis denne troen. På Jesu tid var den i full blomst, noe som de mange demonutdrivelser i Det nye Testamente vitner om. Men Jesus drepte ikke dem som det ble hevdet var besatt av onde ånder. Han helbredet dem. Kirkens menn, derimot, slo dem i hjel. 

Det nye Testamente er egentlig relativt tilbakeholdende når det gjelder demoner og demontro. Her finnes ingen definisjon på hva demoner egentlig er. Det finnes heller ingen forklaring på hvor demonene kommer fra, eller hvor troen på dem skulle ha oppstått. Men klart er det at de stammer fra Satan. Noen forklaring om hvorledes demoner ser ut, får vi heller ikke i Det nye Testamente. Om man i kirkekunsten til ulike tider har forsøkt å gi et bilde av dem, er dette fullstendig fjernt fra den eldste kristne måte å se på demonene på. 

Det som ut fra Det nye Testamente kan sies om demonenes vesen, om deres «utseende», er at det dreier seg om åndsvesener. De er ulegemlig og ukroppslig. Og de utgjør en hær, et rike. I Markus Evangelium 5:9 spør Jesus en som er besatt: «Hva er ditt navn?». Den besatte, i dette tilfelle demonen som taler gjennom den besatte, svarer: «Mitt navn er Legion, for vi er mange». 

 


 

   

Satan inkarneres ikke, i motsetning til Gud. 


Det forekommer ingen gjenfødelse eller inkarnasjon når det dreier seg om demoner. Satan inkarneres ikke, i motsetning til Gud. Men demoner opptrer i det som allerede er legemlig, nemlig i mennesker. Det demoniske er i seg selv av åndelig art, ifølge nytestamentets forestillinger. 

Den berømte teologen og kirkelærer, Thomas Aquinas (1125-1274) må bære noe av ansvaret for at det nye synet på demontro, eller rettere sagt for at førkristen folketro ble legitimerte som kirkelære. Thomas hevdet at folketroen på demoner hadde rett, og påstod at regn, vind og liknende ble forårsaket av demoner. Det ble til en kirkelig trosartikkel at onde makter kunne lage uvær, skade mennesker og avle barn med demoner. 

Det var ikke bare i folket denne troen var levende. Djevelutdrivelse ble til og med et kirkelig embete. I Roma tidlig i kristenhetens historie, fantes det hele 52 demonutdrivere. De skremte bort de onde åndene ved å nevne Jesu navn, ved bønner, relikvier, faster, ved å blåse på dem, ved å slå, ved hånd-påleggelse og ved andre kurante handlinger. 

Ifølge Julian, og andre tidlige kristne forfattere, oppstår demoner av forbindelse mellom falne engler og jomfruer! Kirkelærer Tertullian, som hevdet at han kunne bevise demonenes eksistens, mente at demonene ofte lå på vannet for å etterape Den Guddommelig Ånd som svevde over vannet før verden ble skapt. 

Kirkelærer Hieronymus «beviste» ut fra Bibelen at luften er full av demoner. Kirkelærer Augustin mente at demoner hadde skyld i alle sykdommer. Han hevdet at de var luftige som skyer eller damp, og han påstod til og med å ha sett en av dem. Da demoner ifølge Augustin ikke var dødelige, hadde de gjennom deres lange liv opparbeidet erfaringer som ingen mennesker hadde. 

Takket være demonenes «luftige vesen» kunne de trenge inn i mennesker, både dypt sovende og lys våkne, uten at menneskene overhode merket det. Gjennom demonenes tilstedeværelse i seg, kunne mennesker utføre onde gjerninger som uten demonenes hjelp ville ha vært umulig. Augustin hevdet også at demoner forkledd som menn kunne drive seksuell utukt med kvinner. 


 

 

En succubus (demon i kvinneskikkelse).  


Når det gjelder det seksuelle forholdet mellom mennesker og demoner, gjorde demonene ikke dette for å oppnå seksuell vellyst. Men bare for å forføre mennesker til synd. På 1200-tallet var det delte meninger om at et slikt forhold kunne medføre svangerskap. Thomas Aquinas mente at dette var mulig. Men da demoner var vesener som ikke hadde guds skaperevne, var hele affæren mer innviklet enn som så. 

Demonene måtte først i skikkelse av en succubus (demon i kvinneskikkelse) motta sæd fra en mann, som han så overførte til en kvinne som inkubus (demon i mannsskikkelse). 

Thomas Aquinas hevdet at man egentlig ikke kunne si at barnet var demonens, men at det tilhørte den mann som demonen hadde tatt sæd fra. Likevel innrømmet han at det ofte var slik at disse barna ble unaturlig store og sterke, fordi demonene gjennom sin lange erfaring kjente det gunstigste øyeblikket for befruktning. 

Forestillinger om onde krefter ligger dypt forankret i menneskesinnet. Det vil alltid være lettere å forklare nederlagene i tilværelsen utenfra, enn gjennom sin egen utilstrekkelighet. Det er vel her heksebegrepets viktigste funksjon ligger. For middelalderens og rennesansens mennesker var Djevelen, demoner og hekser høyst virksomme og energiske fiender hvis makt og ondskap var årsak til både de store katastrofer og dagliglivets hendelser. Ved å kunne legge ansvaret på disse onde kreftene, blir man ikke selv taperen. Man blir martyrer som er uskyldige offer for det ondes renkespill, og man får oppreisning gjennom at det onde utslettes. 

Det var Den kristne kirke som utformet heksebegrepet under hekseforfølgelsene. Og det var kirkens menn som begynte å forfølge hekser. En medvirkende årsak til at «heksegalskapen» fikk så stor omfang, var fordi det var et mentalt klima for det som skjedde. 

Århundrer med kristen innflytelse over menneskesinnene hadde satt sine dype arr. Det kirkens menn gjorde, var å utnytte det alminnelige menneskets angst og utilfredshet. Her var det ikke i alle tilfelle tale om bevisst manipulering. Også kirkens menn trodde på sitt eget heksebilde. Kirkens sterkeste kort i hekseutryddelsen var å kunne spille ut heksen som ansvarlig for alle de uhell og ulykker som inntraff i folks hverdag. 

En syndebukk har aldri vært å forakte. Menneskeslekten har alltid hatt behov for syndebukker. I kirkens heksebegrep lå det ikke noe positivt. Heksen var gjennom sitt forhold til det onde, bare ond. Kirken hevdet at Djevelen ville prøve å knuse den kristne verden ved å verve så mange hekser som mulig. Den største barmhjertighet man kunne vise en heks, var å sende henne på bålet så hun gjennom ilden kunne renses og dermed ristes ut av Djevelens klør. Men det varte lenge før kirken vant forståelse for nødvendigheten av heksebrenning.


 

 

Martin Luther  prekte inntrengende mot å bade i det fri, fordi Satan holdt til i skoger og elver.


På protestantisk side var Martin Luther, som i stor utstrekning lot seg påvirke av middelalderens kirkelære, overbevist om at hekser og demoner eksisterte. Luther prekte inntrengende mot å bade i det fri, fordi Satan holdt til i skoger og elver. 

I motsetning til de mange sider ved katolisismen som protestantene tok avstand fra, var demontroen fundert direkte på skriftens ord. 

Protestantene tvilte ikke på trolldomslærens berettigelse. Djeveltroen, demologien eller den demonologiske lære, ble ikke bare overtatt i sin helhet av lutheranerne, slik den var utformet under den katolske kirke, men de gjorde den til et enda sterkere offisielt hovedtrekk ved den kristne, lutherske lære enn hva tilfellet hadde vært under katolisismen. I synet på trolldom ble det ikke-katolske presteskapet mer katolsk enn paven selv. 

Det fantes selvfølgelig enkelte nyanser i presteskapet oppfatninger. Bevares! Men i vår sammenheng er det tilstrekkelig å slå fast at trolldomslæren ble opprettholdt av det dansk-norske presteskapet på 1500-1600 tallet, slik den ble det av geistligheten i Skottland, England, Nord-Tyskland, Sverige og de katolske land. 

 

 


 
Marin Luther (1483-1546).

 
Martin Luther uttrykte sin tilslutning til demontroen ved flere anledninger. Han mente at trollfolk burde avlives fordi de forårsaket tyveri, skilsmisser, røveri og mord. Dødsstraff for trollfolk var berettiget, og Luther begrunnet denne oppfatning med at trollfolk pleide omgang med Djevelen. Luther uttalte at man ikke skulle vise trollfolk barmhjertighet, men brenne dem på bålet. Han var også helhjertet enig i bruken av tortur i trolldomssaker. 

Presten Peder Palladius var på 1500-tallet hovedorganisator av den nye lutherske kirkeordning i Danmark. Hans holdning til trolldomsspørsmål var klinkende klar og totalt kompromissløs. Palladius mente at trollfolk måtte brennes som en følge av at evangeliets lys hadde begynt å skinne for menneskene ved innføringen av Reformasjonen. 

 


 

 
 
Niels Hemmingsen (1513-1600)


Professor Niels Hemmingsen (1513-1600), som var sin tids mest fremtredende teolog i Norden, mente også at alle trolldomsutøvere, uansett trolldommens innhold, måtte oppspores og avlives. 

I 1575 gav Hemmingsen ut en bok om trolldom og trolldomsforfølgelse: «Admonito de superstitionibus magicis vitandis», der han blant annet hevdet: «Trolddom er intet andet end den sande Guds Fornægtelse og Forsværgelse, en uren hedens og djevelsk falsk Hellighed, Evangeliets Fordrejelse, en Pakt med Djævelen, den kristelige Tros Nægtelse og Afsigelse». Om dem som så gjennom fingrene med trollfolks virksomhet, skrev Niels Hemmingsen, at «det er en grum Barmhjertighed, som sparer nogle faa onde til manges Skade og Fordærv». 

I Norge er det først på slutten av 1500-tallet at det finnes eksempler på demologiske oppfatninger hos det nye lutherske presteskapet. Dette har uten tvil sin sammenheng med den ytterst forsiktige reformasjonspolitikken kongen førte i Norge de første tiårene etter 1537. 

Kongen la bevisst an på å la radikale endringer i Norge utstå inntil videre, og han la en demper på de ivrigste protestantene. I løpet av 1500-tallet ble det gamle norske presteskapet skiftet ut, og de fleste nye prester og biskoper var danske menn. De var godt forankret i den lutherske lære. Biskopen (eller Superintendenten, som det het i de dager) i Stavanger, Jørgen Eiriksson, brakte med seg til Norge de demologiske synspunkter som hans danske kollegaer lenge hadde forkynt i Danmark. 

Etter hans forslag ble trolldomslovene i Norge brakt i nærmere overensstemmelse med den demologiske lære. Noe som førte til en skjerpet trolldomsforfølgelse. 

 


Den norske geistligheten tilslutning til den demologiske lære gav utslag både i ord og handlinger. Det norske presteskapet deltok aktivt i forhør av «trollfolk», og de la ofte psykiske press på dem for å få dem til å «tilstå».