Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd (som ei due).

Treenighetslæren

Tekst - tekstutvalg: Kjell Arne Larsen

-------------------------------------------------------------------------------------

Treenighetslæren eller Den nikenske trosbekjennelse ble utformet og vedtatt av 318 biskoper på kirkemøtet i Nikea i Lille-Asia, den 20. mai 325.

Kirkemøtet ble sammenkalt av keiser Konstantin (288-337). Konstantin hadde visstnok ingen kunnskap om Jesu lære, og han ble døpt først på dødsleiet.

Da Konstantin plukket ut de 318 biskopene og innkalte dem, var bakgrunnen rent maktpolitisk og ikke på noen måte et religiøst anliggende. Inntil kirkemøtet i Nikea gjaldt Arius av Alexandrias læresetning eller dogme, at "Gud og Kristus var ikke vesenslik, de bare lignet hinannen". (!!!!)

Keiser Konstantin tvang kirkemøtet i Nikea til å fastslå "Kristi vesensidentitet med Faderen". Ved keiserlig riksbeslutning ble denne endring til et kirkedogme eller trosdogme. Slik oppstod kirkens dogme om Jesu likhet med Gud. Et trosdogme "Den nikenske trosbekjennelsen", som med akklamasjon ble vedtatt av de 318 biskopene.

Etter avsluttet kirkemøte ble det i et rundskriv til de kristne menigheter opplyst at enstemmigheten blant de 318 biskopene var "Guds dom"!

Kirkemøtet i Nikea, HER: http://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Nikea


 DEN NIKENSKE TROSBEKJENNELSE 

lyder slik: "Vi tror på den ene Gud den allmektige fader,skaperen av alle ting, synlige og usynlige,og på den ene Herre, Jesus Kristus, Guds sønn, Faderens enbårne, det vil si av Faderens vesen, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, gjennom hvem alle ting er blitt skapt, de ting som er i himmelen og de ting som er på jorden; som for vår, menneskenes, skyld og for vår frelse steg ned og ble gjort til menneske, led, og stod opp på tredje dag, og fòr opp i himmelen og skal komme for å dømme levende og døde. Og vi tror på Den Hellige Ånd".

KILDE: http://www.nkrs.no/bekjenne/nicenum.htm



Læren om Treenigheten og Kristi natur
var de mest omstridte punktene i oldkirken (70 - 476) Majoriteten av de kristne mente at Jesus hadde to naturer, en guddommelig og en menneskelig. Presten Arius (256-336) fra Alexandria mente at Jesus var menneske, det ypperste Gud hadde skapt, men at han ikke var Gud.

Arius mente at Jesus sjel (logos) var det første Gud skapte og at denne ble inkarnert i kroppen til Jesus fra Nasareth. Dette synet gjorde det mulig for Arius å uttale at: "Det var en gang Jesus ikke var." Kirken hadde kommet frem til at Jesus var til fra "før tid og rom" ikke skapt av Gud fordi han var Gud. Argumenter for dette fant de blant annet gjennom teksten i Johannes 1. 1-18.*

*1) I begynnelsen var Ordet (logos). Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2) Han var i begynnelsen hos Gud. 3) Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. 14) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. 18) Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.

Disse motsetningene ble i år 318 starten på det som kan kalles den Arianske strid. Arius ble kastet ut av kirken av biskopen, men han hadde mange tilhengere og startet sin egen menighet. Striden holdt på å rive østkirken i stykker og det var stikk i strid med hvilke planer keiser Konstantin hadde med kirken.

- Keiseren ba derfor biskopene om å samles i Ankyra i 324 til et allment kirkemøte, et såkalt konsil, hvor de skulle bilegge sine stridigheter. Flertallet av biskopene var imidlertid ikke interessert i noe kompromiss med Arius. Kirkemøtet ble derfor flyttet til Nikea slik at keiseren selv kunne ha direkte kontroll i kraft av sitt eget nærvær.

 


 

 

 

Den Hellige Ånd, latin Spiritus Sanctus!

 


Den hellige Ånd er innen kristen teologi  den tredje personen i Den hellige treenighet. Ånden regnes for å være den siden ved Gudsvesen som inspirerer kristne mennesker til å leve etter Guds vilje.

Kirker som ikke bekjenner seg til treenighetslæren, regner Den Hellige Ånd for å være en manifestasjon av Guds
ånd, en kraft, og ikke en egen person i teologisk forstand. Læren om Den hellige ånd kalles pneumatologi.

Siden 200-tallet har kirken feiret pinse til minne om Den hellige Ånds komme og grunnleggelsen av kirken.

Den Hellige Ånd i Det gamle testamente

Ånden i Det gamle testamente i Bibelen er ikke «kristen» på samme måte som i Det nye testamente . Det gamle testamente er eldre og er historisk forut den kristne forståelsen av Den Hellige ånd. Likevel er det flere steder hvor ånden nevnes. I korte trekk er det snakk om tre forskjellige bruksområder vi møter begrepet ånd. To er relevante for Det nye testamentes forståelsen av ånden som Guds hellige Ånd.

  • Det hebraiske ordet for ånd, ruach, kan også bety vind eller pust (Salme 148,8; Esek 1,4). Herrens ånd derimot er alltid Guds (JHWHs) personlige aktør, og betyr Guds handling i verden (1. Mos 2,7; Dom 11,29; Salme 139,7).
  •  
  • Det gamle testamente ser frem til en ny tidsalder, Gudsåndens tidsalder (Jes 11,2; 44,3; Esek 36,27f; Joel 2,28f).
  •  
  • Ånden i 1. Mosebok 1,1ff omtaler ånden som beveger seg over urhavet. Han er en veldig kraft som svever over vannene. I en klassisk kristen lesning av dette stedet leses ånden som Guds skapende kraft. Noen trekker den slutning at hele treenighetslæren vært funnet tilstede i 1. Mos 1. Gud taler sitt ord - stemmen og luften er en og samme handling. Innenfor en historisk tolkning er ikke dette holdbar eksegese. Det kan til og med tolkes dit hen at Ånden her ikke skal tolkes som Guds skapende ånd, men som Guds destruktive ånd (jf Jes 40,7).

Ånd kan også settes i sammenheng med tanke/tanker eller tankeliv. Den Hellige Ånd, kan settes i forhold til Sannhetens Ånd; altså vil det være å tenke sannhet, eller: være i sannheten /stå rotfestet i sannheten

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_%C3%A5nd


Den Hellige Treenighet 


Den Hellige Treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer : Faderen , Sønnen og Den Hellige Ånd . De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives.

Historie

Doktrinen er ikke eksplisitt nevnt i Det nye testamente . Tanken om Gud som en treenighet oppsto allikevel tidlig, som en følge av det nære bånd mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd som beskrives i evangeliene. Etterhvert oppsto det strid omkring spørsmålet, og det ble særlig strid mellom arianerne og de som bekjente troen på treenigheten. Arius hevder at «det var en gang sønnen ikke var»:

Derfor er der tre væsener (hypostaser), Faderen, Sønnen og Helligånden. Og Gud, der er alle tings årsag, er den eneste uden begyndelse, men Sønnen, der blev født uden for tiden af Faderen og skapt og grundlagt forud for tidsaldrene, var ikke, førend han blev født, men, født uden for tiden forut alle, fikk han alene eksistens af den ene Fader. (Arius sitert etter Epiphanius ).

Dette ble et hovedtema på konsilet i Nikea i 325 , og den nikenske trosbekjennelse er i hovedsak skrevet som en definisjon av treenigheten.

Den nikenske trosbekjennelse definerer personene som «homoousia» ('av samme vesen'), mens ikke-trinitarer definerte forholdet som «homoiousia» ('av lignende vesen'). Dette har senere blitt framhevet som en spesiell side ved kristen teologi; det kan komme til en splittelse over «en iota», et uttrykk som ble brukt for å uttrykke noe som var svært lite (jf. 'ikke en tøddel').

Treenigheten i Bibelen

Hverken ordet treenighet eller noen klar formulering av læren er eksplisitt nevnt i Bibelen , men teologer kan henvise til flere steder i Bibelen som kan tolkes som støtte for doktrinen. Rent religionshistorisk kan formuleringen av treenighetslæren sies å være motivert både av Det nye testamentes identifisering av Jesus som Gud (Joh 1,1; 20,28) og Bibelens klare monoteistiske tendens.

I Det gamle testamente er det særlig Første Mosebok kap. 18 som nevnes; der viser Gud seg som tre menn for Abraham . Det er også enkelte steder at Gud omtaler seg selv i flertall. F. eks. Første Mosebok 1,26: "Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse". Det er uklart om dette kan være majestetisk flertall eller om det er en antydning om flere personer.

I Det nye testamente er den viktigste støtten for doktrinen dåpsformularet i Evangeliet etter Matteus (28,19). Andre tekster har også blitt framhevet, som den paulinske velsignelsen i Andre Korinterbrev (13,13).

Forståelse av treenighetslæren

Troen på treenigheten regnes som sentralt i ortodoks , katolsk og i de mest utbredte former for protestantisk tro. Det er en vanlig oppfatning at det de troende må bekjenne er en tro på at Gud er én, men samtidig tre personer. Utover dette kreves det lite i forhold til erkjennelse av hvordan dette lar seg gjøre. Man avgrenser gjerne doktrinen først og fremst ved å forklare hva treenigheten ikke er; dette kalles gjerne 'negativ teologi'.

Det er sentralt i kristen lære at det bare finnes én gud. Dette er i overensstemmelse med oppfatningen til de to andre religioner som bekjenner seg til den samme Gud: Jødedommen og islam , og er eksplisitt angitt i Jesaja (GT) (44,6): «... foruten meg er det ingen Gud.». Samtidig hevder kristne at Gud eksisterer som tre personer (gresk hypostases), noe som av mange jøder og muslimer sees som en form for polyteisme .

Treenighetslæren forklarer dette med at Gud er én natur, med én vilje, men han viser seg allikevel for menneskeheten i tre personer, som er likeverdige. Ut fra den
athanasiske trosbekjennelse er Faderen den eneste av de tre personer som verken er født eller har utgått fra de andre. Sønnen er født, mens Den Hellige Ånd utgår fra Faderen (i vestlig tradisjon «fra Faderen og Sønnen», se Filioque ).

En tradisjonell forklaring på forholdet mellom de tre personer kalles perikhoresis (gresk, betyr egentlig «danser omkring»). Teorien er at hver enkelt person fullstendig omgir de to andre, og at dette er tilfelle for alle tre. Dette refererer til Evangeliet etter Johannes , der Jesus sier «Jeg er i Faderen og Faderen i meg». Denne forklaringen er kjent fra Hilarius av Arles .

Forskjeller mellom kirkesamfunn

Den vestlige tradisjon har en sterk tendens til å komme med positive uttrykk for forskjellige doktriner, mens den østlige tradisjon i stor grad nøyer seg med å definere bort det som er galt, og la det nøyaktige innholdet forbli et mysterium. I de kirkesamfunn som bekjenner treenighetslæren er det liten eller ingen forskjell i hva man tror på, men derimot enkelte forskjeller i hvordan man definerer det.

Et eksempel på dette er den vestlige formuleringen om at Den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. I den nikenske trosbekjennelse står det bare «fra Faderen», og østkirken holder på dette. Det står dog klart at man i ortodoks teologi ikke utelukker vestkirken har rett, og mange østlige teologer sier også at dette nok er den beste forklaringen, men man setter integriteten til trosbekjennelsen høyere enn ønsket om å definere doktrinen nærmere.

Protestantiske kirker bruker normalt den vestlige definisjonen, og selv om forståelse noen ganger kan avvike fra den vanlige katolske eller ortodokse forståelse, er forskjellen så minimal at man ikke finner feil i hverandres lære. Unntaket er en del mindre protestantiske kirker, som selv om de bekjenner troen på treenigheten legger et noe annet innhold i den. De vil dermed selv definere seg selv som trinitarer, mens andre kirker er usikre på den definisjonen.

Ikke-trinitariske kirker

Flere kirker og trossamfunn har en ikke-trinitar forståelse av Gud (se: antitrinitarisme ). Disse inkluderer Siste Dagers Hellige , Jehovas vitner , Kristadelfianerne , Christian Science , Enhetskirken , Unitarkirken , Iglesia ni Cristo og andre. Utover det at de avviser treenighetslæren varierer de enkelte kirkers syn på Gud.

I en periode fra 1930- til 1960-tallet benyttet Iglesia Filipina Independiente et ikke-trinitarisk dåpsformular.

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_treenighet