De blodige «kristne» Korstogene - 1. del

      



Tekst-Tekstutvalg: 
Kjell Arne Larsen

 


«Det finnes ikke mennesker som forstår hverandre så godt som prester og soldater». Det er vanskelig å vite om Keiser Napoleon Bonaparte tenkte på de kristne korstogene da han sa disse bevingede ord. Men en ting er i alle fall sikkert: Når det gjelder de blodige korstogene gikk paven, presteskapet og soldatene hand i hand til «Guds ære». Eller som de sa: «Gud vil det!».

Korstogene er fellesnavnet på en rekke krigstokter i middelalderen som hadde som hensikt å spre katolsk kristendom eller verne den mot hedninger, muslimer og kjettere. Men særlig brukes ordet om hærferder fra omkring 1100 til utpå 1200-tallet som vesteuropeiske riddere gjorde mot muslimske riker innerst i Middelhavet for å vinne og holde Palestina.

Navnet «korstog» skriver seg fra det røde korset som deltakerne festet på høyre skulder. Fra gammelt av er det vanlig å regne med sju store korstog og mange mindre. Korstogene medførte døden for hundretusenvis av mennesker, både «sanntroende» og «vantroende».

  •  


    Pave Urban 2 på slutten av 1000-tallet var den første som gikk planmessig inn for å forberede et korstog. Pave Urban 2 hadde store planer og var sterkt opptatt av om tanken om en kirkelig krigsmakt. Urban så nok opprinnelig på korstogene som en kirkelig krig mot hedenskapen, hvor målet skulle være en gjenforening med den bysantinske kirke, samt som et middel til å befri Den hellige grav i Jerusalem. Pilgrimstanken var også sterkt med i bildet. Man hadde jo fra gammelt tid av betraktet en lang og vanskelig pilegrimsreise til et hellig sted som en botsgjerning for store synder.

    En pilgrimsreise til Jerusalem ble naturlig nok regnet som bortsgjerning for ekstra store synder. Flere hundre forskjellige grupper av pilegrimer hadde allerede foretatt slike botsreiser til Den hellige by før Pave Urban lanserte sin ide om et korstog. Men ved siden av skyldfølelsen var det også helt andre årsaker til at kristne sluttet seg til korstogene.

    De tusenvis av adelsmenn som deltok i korstogene, stilte seg ikke til disposisjon bare for «troens sak». Vi kan skimte mange motiver. Ikke bare trosforsvarsglød, men også umaskert handelsimperialisme og ren plyndringslyst.

    I sitt opprop gjorde paven det klart at deltakerne i et korstog skulle få alle muligheter til å forene «de gode gjerninger» med erobring av landområder og krigsbytte. På denne måten kom det første korstoget i stand ved en kombinasjon av religiøse og økonomiske motiver.

    Foranledningen til det første korstoget i 1097-99 startet på midten av 1000-tallet, da de tyrkiske Seldsjukkene trengte seg frem i Lilleasia og tok blant annet Jerusalem fra de egyptiske Fatimidene i 1077. De gjorde slutt på den toleranse som pilegrimer og kjøpmenn fra vesten i lang tid hadde nytt godt av.

    Da Pave Urban 2 oppfordret til korstog i Clermont i 1095, ble han møtt med stormende bifall. Han sa blant annet: «Ve oss, at vi er født til å se vårt folk og den hellige by bli ødelagt! Bevæpne dere med Guds nidkjærlighet, brødre, bind sverdet om livet, rust dere og vær Den veldiges sønner!» (...)

    «Jeg taler til dem som er til stede, jeg vil også gjøre det kjent for dem som ikke er det, men det er Kristus som befaler», sa Urban , som til og med oppfordret røvere og andre kjeltringer til å bli soldater, og han lovet deltakerne tilgivelse for alle synder og ikke minst et rikt utbytte. Og folket ropte: «Gud vil det, Gud vil det!».

    I ni måneder drog «Kristi stedfortreder» selv fra sted til sted og agiterte for korstoget. Da korstoget drog av gårde østover på sensommeren 1096, bestod det stort sett av en uorganisert, plyndrene skare. Omkring 4500 mann var til hest og omkring 30 000 til fots. Allerede i Tyskland begynte de med grusomme antijødisk utskeielser. Og i Ungarn fortsatte de redselsgjerningene.

    Den katolske munken Guiber av Nogent, som døde i 1124, skrev: «Det var ikke nok at de ble vennlig mottatt, snart begynte de fremmede å mishandle innbyggerne. Det var som om de ble drevet av et uforståelig vanvidd. Og mens innbyggerne som kristne velvillige tilbød sine kristne brødre alt det de hadde å selge, kunne ikke de andre styre sine lidenskaper.

    Drevet av et vederstyggelig raseri satte de fyr på de offentlige kornlagre, de bortføre unge jenter og gjorde vold på dem. De krenket ekteskapet, etter som de røvet kvinnene fra mennene, de rev skjegget av vertene sine, eller svidde det av. Ingen tenkte lenger på å kjøpe de han trengte. Alle levde som de ville, av mord og plyndring. Og med ubegripelig frekkhet skrøt de av at de ville gå frem på samme vis hos tyrkerne».

    Korsfarere oppførte seg barbarisk også i andre land. Etter at de i 1098 under ropet «Gud vil det!» hadde tatt Antiokia i Syria med storm, hogde de ned alt som kom i deres vei. Et øyenvitne fortalte: «Overalt i byen var det så tjukt med lik at det på grunn av stanken ikke var mulig å oppholde seg der. En måtte skreve over de dødes legemer hvis en skulle komme frem i gatene».

    Under de kampene som korsfarere måtte føre i Antiokia for å bane vei til Jerusalem, så det i begynnelsen en stund temmelig mørkt ut for de kristne. Emiren Kerboga av Mosul klarte nemlig å omringe hæren og stenge den inne i byen. Men da stillingen var mest kritisk, var man så heldig å finne den lansen (!) som soldaten Longinus stakk Kristus i siden med da han hang på korset.

    Det fortelles at den var oppbevart i en av byens kirker. Men denne hellige relikvien i spissen gjorde korsfarerene et siste forsøk på å bryte ut av byen, og denne gangen lyktes det. Emiren og hans tropper ble jaget på flukt, og blodbadet tok til.

De blodige «kristne» Korstogene - 2. del

I juni 1099 nådde korsfarerne omsider frem til Jerusalem. Etter en måneds beleiring gav øverstkommanderende for korsfarerne, hertug Gotfred av Bouillon, ordre om at byen skulle stormes. Der skjedde fredag den 15. juli 1099. Et øyenvitne fortalte om erobringen av Jerusalem:

«Da så timen kom da Vår Herre Jesus Kristus døde foran oss på korset, begynte ridderne som vi hadde stilt opp på tårnet en voldsom kamp. (...) Snart flyktet alle forsvarerne fra muren og inn i byen, våre forfulgte dem og drev dem foran seg, hogde dem ned og drepte dem, helt frem til Salomos tempel. Der var det et blodbad uten like, så våre vasset i blod til anklene. (...)

Straks stormet korsfarerne gjennom byen og ranet til seg gull, sølv, hester og mulesel. De plyndret husene, som var overfylt med skatter. Gråtende av glede gikk så våre for å tilbe Vår Frelsers grav». (...) De gjenlevende muhamedanere slepte de døde ut av byen og la dem opp i hauger høye som hus. Ingen har noen gang sett eller hørt om et slikt blodbad hos noe hedensk folk».

Denne «fromme handlingen» resulterte i at 60-70 000 muhamedanere ble meiet ned i Kristi navn, så og si alle ikke-kristne innbyggere i Jerusalem. Etter at Jerusalem var erobret, ble det stilt store forventning til kristendommens utbredelse i Den nære orienten.

Erobringen av Jerusalem fortonet seg for samtidige vestlige iakttagere som et mirakel og et godt bevis på at Gud virkelig var med korsfarerne. Men straks erobringen var fullført, var mirakelets tid forbi og virkelighetens verden meldte seg med full tyngde.

Flertallet av korsfarerne drog hjem, og de som ble, innså straks at de ikke kunne overleve på en liten landstripe tusener av kilometer borte fra den vestlige kristenhets hovedstad og omgitt av fiender på alle kanter. De trengte en organisasjon og de hadde behov for allierte.

Korsfarerne grunnla «Korsfarerriket», som den første tiden gikk under navnet «Kongeriket Jerusalem». For å eksistere måtte de komme til en ordning både med den ikke-kristne majoriteten innad og med de muslimske småstatene omkring, om ikke på annen måte, så ved å spille på motsetningene mellom dem. Denne politikken lyktes en lang stund.

 

Korsfarerriket ble en del av det etablerte politiske system i Midtøsten og klarte å hevde seg ganske godt i forhold til naborikene frem til omkring 1170. Korsfarerriket var noe helt annet enn en vanlig statsdannelse. Det hellige land var alle kristnes fedreland. Korsfarere og pilegrimer som strømmet til i den følgende tiden, betraktet seg som Korsfarerrikets innbyggere så lenge de var der. Riket stod også i et spesielt forhold til paven.

Med jevne mellomrom mobiliserte paven det kristne Europas ressurser, i form av menn og penger til fordel for Korsfarerriket.

En permanent organisasjon ble dessuten bygd opp gjennom de religiøse ridderordenen, Johannittene og Tempelherrene, der munkene samtidig skulle være krigere. De hadde sine hovedkvarter i Korsfarerriket, men hadde samtidig organisasjoner over hele Vest-Europa og kunne overføre penger herfra til hjelp i Det hellige land. Den religiøse entusiasmen som hadde resultert i Det første korstoget, ble altså institusjonalisert, og den ble et fast element i den vestlige kristenhet i snart 200 år.

Den første kongen i «Kongeriket Jerusalem», var korstogets leder, hertug Gotfred av Bouillon. Det var han som sa at han ikke ville «bære kongekronen der hvor Frelseren hadde båret tornekronen», og som i stedet kalte seg «Den hellige gravs beskytter». Hertug Gotfred døde imidlertid allerede i 1100 og ble etterfulgt av sin bror Balduin, som aldeles ikke hadde noe imot å bli kalt «Konge over Jerusalem».

Han var vasall under paven i Roma og gjorde mye for å styrke de kristenes stilling i denne delen av verden. Balduin erobret nye områder, men samtidig kom det til en langvarig og bitter strid mellom Kongedømmet Jerusalem og fyrstedømmet Antiokia i Syria, som tidligere var erobret av korsfarerne, og hvor en av lederne i korstoget, Bohemund av Tarent, var den første hertug.

Kongeriket Jerusalem opplevde sin storhetstid i første halvdel av 1100-tallet. Stadig strømmet det nye korsfarere til Det hellige land for å forsvare det mot hedninger og for å valfarte til de hellige stedene. Helt fra det fjerne Norden kom det korsfarere. I første rekke den kjente norske kongen Sigurd Jorsalfar, som besøket Jerusalem i 1110 og ble mottatt av kong Balduin.

Allerede i 1003 fikk Jerusalem besøk fra Norden, da den danske dronningen Bodil dukket opp etter en lang og besværlig reise helt fra Jylland. Hennes mann, kong Eirik Eiegod av Danmark, kom ikke så langt. Han døde på Kypros og ble gravlagt der. Og stort bedre gikk det heller ikke med dronning Bodil. Hun falt plutselig død om da hun stod i Den hellige gravs kirke, og hun ble sannsynligvis gravlagt i Jerusalem.

I de følgende år erobret korsfarerne hele kysten i det indre Middelhavet, og i 1130 hersket de over et rike som strakte seg fra Eufrat i nord til Rødehavet i sør.

Korsfarerne klart imidlertid ikke i det lange løp å sikre disse veldige områdene mot angrep utenfra. Først og fremst på grunn av svak administrasjon og manglende samhold. Det ble for eksempel aldri utarbeidet noen virkelig samlet plan for administrasjon av de områdene som var erobret. Altfor mye var overlatt til tilfeldighetene.

I 1145 mistet de byen Edessa lengst nord, og det var klart at stillingen etter hvert ville bli vanskelig. Dette var årsaken til at pave Eugen 3 sendte ut en ny oppfordring til riddere over hele Vest-Europa om å slutte seg til et nytt korstog for å slå ned angrepene fra de «vantro».

De blodige «kristne» Korstogene - 3. del

Det annet korstog 1147-49 ble satt i gang på grunn av Edessas fall, og ble ledet av Kong Ludvig 7 av Frankrike og Keiser Konrad 3 av Tyskland, som begge var blitt vunnet for korstogtanken av Bernhard av Clairvaux. Det fortelles at Bernhard holdt en preken i den tyske byen Speyer 3. juledag 1146. Her var keiseren selv til stede. Etter preken vendte den Bernhard seg mot seg til Konrad og ropte: «Keiser! Gud har gitt deg et stort rike, et sterkt legeme og en høysinnet sjel. Vil du ikke være takknemlig mot Guds velgjerning. Vil du ikke gjøre din plikt mot Gud og din Frelser?».

Keiseren brast i gråt og svarte: «Jo, jeg vil ikke være utakknemlig». Mens folket jublet mot dem begge, tok Bernhard en innviet fane fra kirkens alter og rakte den til keiseren, med bønn om at han skulle bære den i spissen for det nye, store korstoget til Det hellige land. Pave Eugen 3 velsignet korstoget og lovet de kjempende et evig liv.

Bernhard av Clairvaux reiste gjennom flere land og prekte om den «hellige krig». Han oppfordret forbrytere til å bli med og forsikret dem om at de skulle slippe straff og i stedet få syndeforlatelse. Ingen lov forbød en kristen å trekke sverdet, kunne Bernhard fortelle. Evangeliet pålegger soldater måtehold og rettferdighet, «men det sier ikke til dem; kast våpnene fra dere og gi avkall på militærtjeneste. Derimot er den urettmessige krig forbudt, og især mellom kristne».

Å hogge ned og utrydde hedninger var derimot «den gjeveste oppgaven for alle den som hadde valgt våpenhåndverket», sa den hellige Bernhard, som mente at krigen for Kristus og troen er alltid rettferdig. «Kristi stridsmann kan drepe med god samvittighet og dø i fred. Dør han, så arbeider han for seg selv. Dreper han, da arbeider han for Kristus». (...) «Hedningenes død tjener til å øke hans ry, for det betyr større ære for Kristus».

Sommeren 1147 startet korstoget med til sammen 70 000 fullt væpnede menn. (En historisk kilde hevder at det var omkring 150 000 mann). De marsjerte den lange veien til Konstantinopel, og her møtte de et stort problem. Det viste seg nemlig at den øst-romerske keiser Manuel 1 ikke var det minste interessert i korstoget. Han hadde en nærmest fiendtlig til Vest-Europa, og i stedet for å hjelpe korsfarerne på veien videre sluttet han fred med muhamedanere i Lilleasia. Korsfarerne drog imidlertid videre, men bare for å møte nye vanskeligheter.

I Lilleasia ble først de tyske avdelinger og siden de franske grundig slått av muhamedanerne. Kong Ludvig 7 og Keiser Konrad 3 ville imidlertid ikke gi opp tross sine store tap, og til slutt kom de frem til Jerusalem sjøveien og ble hilst med begeistring av de kristne. Men gleden varte ikke lenge. De ville prøve å ta Damaskus fra «de vantro», men led på nytt et knusende nederlag, og de måtte til slutt vende tilbake til Europa.

Av de 70 000 (eller 150 000) mann som var med i dette katastrofale korstoget, var det bare noen få tusen som overlevde og kom tilbake. Den hellige Berhard førte fiaskoen tilbake på kristenhetens synder, og han gjorde paven ansvarlig: «Har vi for eksempel gjort oss skyldig i dumdristighet og lettsindighet?», spurte han pave Eugen 3. «Nei, tillitsfull gikk vi den veien som De hadde pekt ut for oss».

I 1169 fikk Egypt en ny sultan ved navn Saladin. Han erobret Damaskus og mesteparten av Syria og hersket til slutt over et veldig rike som strakte seg fra Tigris til de sørligste land rundt Nilen. Han var en farlig fiende for Jerusalem, men samtidig var han så klok og form at selv de kristne måtte ha den største respekt for ham.

I Jerusalem var det i denne tiden mye splittelse og uro, og de ledende gjorde den feilen at de brøt et løfte som de hadde gitt Saladin. Dette tålte han ikke, og våren 1187 sendte han ut et opprop om «en hellig krig» mot de kristne. Oppropet fikk stor tilslutning, og Saladin fikk på kort tid samlet store troppestyrker. Det kom til et voldsomt slag, og den kristne led et knusende nederlag.

Kongen av Jerusalem, Guy av Lusignan, ble tatt til fange av Saladin, og alle byer i korsfarernes rike overgav seg betingelsesløst med unntak av Jerusalem, Antiokia, Tripolis og Tyros. Jerusalem ble imidlertid beleiret og måtte overgi seg etter noen uker. Dermed var byen og Den hellige grav atter på «de vantros» hender. Kort sagt: Det var på tide med et nytt korstog!

De blodige «kristne» Korstogene - 4. del

Det tredje korstog 1189-92, kalt «Fredrik Barbarossas korstog», ble i begynnelsen ledet av kong Pilip August av Frankrike, keiser Fredrik 1 Barbarossa av Tyskland og Rikard Løvehjerte av England. Da planene om korstoget ble kjent, strømmet korsfarere til fra alle Europas land. Overalt lengtet ridderskapet etter å få måle sine krefter med «de vantro».

Det var blitt en æressak for enhver ridder å ha vært i Det hellige land som korsfarer. Sommeren 1189 drog Fredrik Barbarossa av gårde med en hær på 100 000 mann, fortelles det.

Det er usikkert om dette tallet er korrekt. Lettere er det å anslå størrelsen på de franske og engelske troppene, fordi de tok sjøveien og transportkontrakten er bevart. Ifølge dem har man beregnet Rikard Løvehjertes arme til omkring 15 000 mann, derav 12 000 riddere, mens Filip August hadde med seg 650 riddere og 1300 væpnere og svenner.

Rikard førte sin korstoghær gjennom Frankrike til havnebyen Marseille, og derfra seilte han sjøveien til Messina, hvor han tilbrakte vinteren. Samtidig seilte kong Pilip ut fra Genova med en hær. Fredrik Barbarossa tok med seg hæren sin gjennom Ungarn til Konstantinopel (Bysant) og videre i retning Jerusalem. På overfarten fra Frankrike til det forjette land innførte Rikard strenge straffer for å bevare disiplinen om bord.

Blant annet het det at «den som dreper noen om bord, skal bindes sammen med liket og kastes i havet. (..) Den som trekker en kniv mot en annen, skal miste den ene hånden. (..) Om noen slår en annen med knyttneven uten å utgyte blod, skal han dyppes i havet tre ganger. (..) Den som stjeler skal straffes med å bli barbert på hodet, få det smurt inn med bek og strødd med fjær, og deretter skal han settes i land i neste havn».

Det viste seg at det var spesielt påkrevet å sette strenge straffer for kjønnslig umoral blant korsfarere. Både mann og kvinne som ble grepet på fersk gjerning, ble naken og med bakbundne hender ført fram for hele hæren og deretter pisket.

Om Rikard Løvehjerte av England blir det sagt at han hadde en vill karakter og at han også hadde høye tanker om seg selv. Han var trassig og oppfarende, hensynsløs og modig. Sicilianerne kalte ham «den rasende løven». Hvilken herlig tumleplass måtte ikke det tredje korstoget mot kristenhetens fiender by en mann av hans støpning. Rikard var ikke nådig mot de av sine menn som begikk ulovligheter.

Det fortelles hundrevis av anekdoter om Rikard mot og hardførhet, og det er skrevet mange dikt til hans ære. Dessuten laget han selv forskjellige dikt og historier, hvor han forteller om sine bedrifter.

På vei til Palestina klarte Rikard å erobre Kypros, hvor han feiret sitt bryllup med den vakre Berengaria av Navarra. I juni 1191 kom han frem til Det hellige land, hvor kong Pilip var ankommet noen måneder i forveien. Med hæren til Fredrik Barbarossa hadde det ikke gått så bra. I begynnelsen gikk det rett nok relativt brukbart for tyskerne. De hadde kjempet tappert mot tyrkerne i Lilleasia, men ble etter hvert sterkt svekket av kamper, sult og tørst.

Under de farligste kampene, da vanskelighetene og strabasene ved feltlivet tårnet seg opp, hadde Fredrik Barbarossa prøvd å oppildne dem med tilropet: «Kristus seirer! Kom, mine stridskamerater og vinn himmelens rike med eders blod». Men disse ropene satte den gamle keiseren sporene i hesten sin og stormet frem mot fienden som en vill løve, tett etterfulgt av en dødsforaktende skare. Det hele gikk så intenst for seg at «de vantro» begynte å tenke på å rømme Syria.

Men så skjedde det tragiske for tyskerne. Fredrik Barbarossa druknet da han en dag ville ta seg et bad etter den varme marsjen. Keiserens bortgang var et knusende slag for hans folk. Hvordan skulle man nå kunne tro på sannheten i krigsropet «Gud vil det» etter dette meningsløse ulykkestilfellet? Men muhamedanerne, derimot, feiret Fredriks død som en stor seier.

Ledelsen av den tyske hæren ble overtatt av keiserens unge sønn, som også het Fredrik. Under hans ledelse fortsatte styrkene mot Syria under store vanskeligheter og med alvorlige tap. Ved ankomsten dit sluttet de overlevende seg sammen med de engelske og franske korsfarere som altså allerede var på plass.

Det er mangt som kunne vært sagt om korstogets videre skjebne. Nevnes bør det iallfall at det oppstod alvorlig rivalisering og misunnelse mellom kong Pilip og Rikard Løvehjerte.

Forholdet ble etter hvert så spent at franskekongen fant det klokest å reise hjem igjen. Han fulgte den gamle visdom at «det er bedre å flykte enn å fekte dårlig».

Under Richards ledelse klarte korsfarerne blant annet å innta havnebyen Ptolemais, hvor 3000 mann av Saladins tropper ble tatt til fange. Rikard Løvehjerte forlangte 200 000 gullstykker i løsepenger, som skulle betales innen en viss frist. Men fristen utløp uten at pengene var kommet. Rikard gav da ordre om at 2700 av fangene skulle halshugges. Etter disse myrderiene blusset krigen opp igjen.

De blodige «kristne» Korstogene - 5. del

Det kom til et voldsomt slag ved Arsuf, og her vant Rikard en stor seier. Saldin mistet ikke motet av den grunn. Han fortsatte krigen mot korsfarerne, men det ble helst små trefninger og ikke avgjørende slag. Ved to anledninger kom korsfarerne så nært at de stod bare noen timers marsj fra Jerusalem, men begge gangene måtte de gjøre vendereis uten å nå målet. Byen var for sterkt befestet for dem.


I oktober 1192 måtte Rikard Løvehjerte ta den vanskelige beslutning om å forlate Det hellige land med uforrettet sak. Han oppnådde bare en avtale med Saladin om at de kristne pilegrimene skulle ha adgang til Jerusalem i tre år.

Rikard hadde ikke særlig tiltro til franskekongen etter det som hadde skjedd mellom dem, og ville derfor ikke reise gjennom Frankrike. I stedet forsøkte han å snike seg gjennom Tyskland i forkledning, men ble gjenkjent allerede i Wien av hertug Leopold av Østerrike, som utleverte han til en av hans mange fiender, Keiser Henrik 4. Rikard ble imidlertid i 1194 løslatt mot store løspenger og kom seg til slutt hjem til England.

Slik endte altså dette korstoget som man hadde hatt så store forventninger til. Tross alle anstrengelser gav det ikke noe annet varig resultat enn at Rikard Løvehjerte erobret Kypros. Den hellige by var fremdeles i hendene på «de vantro». Kort sagt (igjen): Det var på tide med et nytt korstog.

Det fjerde korstog fra 1201 til 1204
hadde en annen karakter enn de tidligere. Det kom i stand etter initiativ av pave Innocens 3. Planen var at hæren skulle sendes sjøveien til Palestina. Men dogen i Venezia fikk overtalt korsfarerne til å dra til Konstantinopel og der erobre det bysantinske keiserriket. Det religiøse motivet for korstoget kom dermed fullstendig i bakgrunn, idet korsfarerne stilte seg til tjeneste for Venezias maktpolitikk. I 1204 erobret korsfarerne Konstantinopel og plyndret den fullstendig, og det ble opprettet «Det latinske keiserdømme» (1204-61).

Erobringen var et nederlag for selve korstogtanken ved et den skjerpet motsetningforholdet mellom den østlige og den vestlige del av kristenheten. Fra et rent maktpolitisk synspunkt representerte derimot erobringen en styrkelse for vesten. Venetianerne fikk kontroll over en viktig handelsrute mellom øst og vest og fikk styrket sitt herredømme til sjøs. På lenger sikt fikk Konstantinopels fall skjebnesvangre følger for vesten. Svekkelsen av denne gamle stormakt la veien åpen for nye invasjoner fra øst. Da en ny islamsk stormakt oppstod mot slutten av middelalderen, var det Wien og ikke Konstantinopel som ble Europas skanse.

I 1212 ble det organisert et nytt korstog,
kjent under navnet «Barnkorstogene». Det var på en måte en reaksjon mot de væpnede og politisk motiverte korstogene. Oppfatningen om at de fattige var Guds spesielt utvalgte stod sentralt i denne bevegelse som hadde sitt utspring i Rhinområdet og Nord-Frankrike. Ivrige talsmenn for korstogtanken hamret stadig løs på sine tilhørere og truet dem med evig fortapelse om de ikke ville ta opp sitt kors og følge Jesus. «Hva vil dere på den ytterste dag svare ham, som har gitt sitt liv for dere, når han spør hva dere har gjort for ham?» heter det i en korstogpreken fra denne tiden. «Han vil vise dere bort med ordene: Jeg kjenner dere ikke! Gå bort til den evige ild!».

En gjetergutt fra Vedôme i Nordvest-Frankrike tok tydeligvis ikke sjansen på å tilbringe evigheten i ildsjøen. Han dukket opp på den historiske arena i 1212 som en ny Moses, og sa han skulle føre de troende tørrskodd over havet til det forjette land. Han samlet snart en stor barneflokk omkring seg og drog med den rundt til byer og landsbyer og sang gamle korsfarersanger.

Når barna ble spurt hvor de aktet seg hen, svarte de: «Til Gud! Vi vil lete etter det hellige kors på den andre siden av havet». Foreldre og prester protesterte mot den planlagte, tvilsomme utflukten. Men til ingen nytte.

Det fantes nemlig så mange andre voksne som helhjertet støtt opp om prosjektet. Det ventet seg nemlig store undere av de uskyldige små stakkarene. Blant dem var selveste pave Innocens 3, som skulle ha sagt da han fikk høre om denne korstogbevegelsen: «Disse barna gjør skam på oss voksne. Mens vi sløves, drar de med freidig mot ut for å erobre Det hellige land».

Over alt hvor disse barneflokkene drog frem, gav folk dem gaver og velsignelser med på ferden over havet «til Gud». En del voksne sluttet seg også til toget. Deriblant prester, håndverkere, bønder, tiggere og dagdrivere. Til og med kvinner. Til slutt drog gjetergutten, «den nye Moses», av sted til Marseille med omkring 30 000 gutter og piker.

Der tilbød to kjøpmenn seg å seile de små korsfarere gratis over havet til Det hellige land. På til sammen syv fartøyer stevnet de håpefulle ut i havet til en tragisk skjebne. De som ikke døde underveis, ble solgt som slaver. To av fartøyene strandet på Sardinia. De fem andre kom til Egypt, hvor de to «barnevennlige» kjøpmennene solgte barna som slaver.

En liten trøst i all denne elendigheten, er at keiser Fredrik 2 på sitt korstog 17 år senere fikk tak i de to slavehandlerne og lot dem velfortjent dingle i galgen.

De blodige «kristne» Korstogene - 6. del

I Tyskland ble det også samlet et barnekorstog på samme tid som det franske. En gutt fra Køln lovet å føre dem som ville følge ham, tørrskodd over havet og opprette et evig fredsrike i Jerusalem. Gutten presterte å samle omkring 20 000 gutter, piker og eventyrere rundt seg, og med dem drog de over Alpene under samlesang. Men da barneflokken kom frem til Brindisi, var rekkene blitt temmelig glissent.

 

Biskopen der var så pass klar i hodet at han nektet barneflokken å gå om bord i båter, og sparte dem derved å lide den samme trøstesløse skjebne som de franske korsfarere. Mange av dem gikk imidlertid likevel til grunne blant samfunnets berme i de italienske byene, og tusenvis av andre omkom på hjemveien av sult og overanstrengelse. Bare noen få flokker kom tilbake til Tyskland.

Da de ble spurt om hva som hadde vært meningen med det hele, svarte de at det visste de ikke. Mange av de voksne så imidlertid Guds finger i denne korstogsbegeistringen hos barna. Gud hadde villet vekke de voksne til handling ved deres eksempel. Andre derimot var av den oppfatning at barnekorstogene var djevelens verk. Uansett hvem som hadde skylda, har nyere forskning ment å kunne bevise at det ikke bare var barn, men overveiende fattigfolk og andre rotlause elementer som deltok i «Barnkorstogene» i 1212.

Den som nå arbeidet ivrigste for at voksne skulle følge barnas eksempel, var salige Pave Innocens 3. Det korstoget han hadde fått i stand i 1202 var mislykket. I håp om å oppnå bedre resultater planla han i sine siste år et nytt korstog, som i motsetning til det forrige skulle ledes av ham selv, Den hellige fader personlig. Hvilket mektig inntrykk måtte det ikke bli når korstogpredikantene kunne oppfordre Vestens folk til å følge, ikke en vanlig krigshøvding full av synd, skam og skyld, men Kristi egen stedfortreder på jorden!

Midler til det store opplegget skulle skaffes ved at presteskapet og klostre i hele den kristne verden i tre år skulle avstå 20 prosent av sine inntekter. Innocens gikk foran med et godt eksempel og skjenket en stor sum en gang for alle og gav samtidig avkall på en tiende av sine inntekter. Kardinalene lovet å gjøre det samme. Men Innocens fikk realisert sin utflukt til Palestina. Midt under sin korstogsforkynnelse ble han rammet av døden i 1216.

 

Hans etterfølger, den milde og beskjedne Pave Honorius 3, fortsatte hans verk med stor energi og fikk stablet på bena et nytt korstog. Honorius var så full av troen på korstogplanens guddommelige utspring at han forkynte for all verden at han hadde hatt en guddommelig åpenbaring og at Den høyeste hadde utpekt ham til Jerusalems befrier.

Men sjelden har en vakker fremtidsdrøm blitt virkeliggjort på en mer tragisk måte. Den gamle korstogånden var død, og hele opplegget førte bare til spott og skam for de kristne. Dette, det femte korstog fra 1217 til 1221, var det siste som paven til initiativet til.

Keiser Fredrik 2 av Tyskland skulle egentlig lede korstoget, men hans avreise ble stadig utsatt. Den pavelige legat Pelagius tiltvang seg lederskapet. Hæren korstogforkynnerne omsider klarte å samle sammen, bestod bare for en liten del av krigsdyktige menn. Resten av toget som trasket av gårde for å erobre Det hellige land under pavens ledelse, bestod av oldinger, krøplinger, kvinner, røvere, mordbrennere og menneskelige utskudd av alle slag.

Og med finansieringen gikk det like skralt som med oppmøte av folk. Det viste seg at gavmildheten slett ikke var så stor som kalkulert, verken blant de høyere geistlige eller lavere prester og munker. På toppen av all denne elendigheten viste det seg dessuten at den kardinal Pelagius som Honorius hadde utsett til å lede i sitt sted, var fullstendig ubrukelig for en slik oppgave.

Korsfarerne kom sant nok til Egypt, men der ble mange av dem drept eller tatt til fange. I sin armod vendte Honorius seg til Fredrik 2 av Tyskland og oppfordret ham til å innfri det korstogløftet han hadde avlagt i 1215, da han ble kronet til tysk konge.

Uansett hvor langt forut for sin tid Fredrik 2 enn var, måtte han likevel ta hensyn til den utbredte oppfatning at keiserverdigheten først fikk sitt rette religiøse innhold i Østerland, ved Jesu grav. Innerst inne ventet hele den kristne verden av keiseren at han skulle holde sitt inntog i Jerusalem og dermed innlede tusenårsrikets fredstid.

Det knyttet seg mange forventninger til Fredrik 2. Skulle det kanskje forunnes ham endelig å få komme til det forjette land, som hans store farfar, «den annen Moses», bare hadde fått nærme seg? Fredrik 2 lovet paven å dra av sted i løpet av 1219.

Men det varte og rakk. Reisen ble utsatt gang på gang. Og ettersom Keiser Fredrik ikke innfant seg, måtte korsfarerene i Egypt bare være takknemlig for at sultanen lot dem få lov til å kapitulere og gav dem fritt leide til å dra hjem igjen. Allerede i 1228 var et man på farta igjen med et nytt korstog.

De blodige «kristne» Korstogene - 7. del

Det sjette korstog 1128 -29 ble ledet av Keiser Fredrik 2 av Tyskland, som altså ikke gadd å stille opp på det forrige korstoget. I 1227 innskipet han seg i Brindisi for å dra til Det hellige land. I ventetiden giftet han seg med Isabella, kongen av Jerusalems datter. Hun hadde som medgift brakt med seg Det hellige lands kongekrone, og på sin bryllupsdag hadde Fredrik føyd tittelen «konge av Jerusalem» til sin verdighet som «romersk keiser og konge over Sicilia».

I Brindisi herjet pesten voldsomt blant keiserens tropper. Fredrik ble også rammet av farsotten. På sin leges råd avbrøt han derfor reisen og gikk i land i Otranto. Samme året trakk pave Honorius 3 sitt siste sukk og overlot «stedfortredervervet» til Pave Gregor 9.
Da han ble pave var han nesten 60 år.

Han var kjent for sitt stivsinn og er meget treffende blitt beskrevet som «en olding av år, en mann sin handlekraft og en yngling i sine lidenskaper». Gregor hatet Fredrik. Da han fikk høre at keiseren hadde avbrutt korstoget, benyttet han straks anledningen til å slynge sin bannestråle mot ham.

Dette snakket om keiserens sykdom var bare løgn, mente Gregor, som til og med beskyldte Fredrik for med vilje å ha valgt helsefarlig årstid og havn til innskipningen. Gregors plan var i virkeligheten å skape så mange vanskeligheter for Fredrik at han ikke skulle komme av sted på noe korstog året etter. I så fall hadde nemlig Hans Hellighet rett til å inndra det sicilianske kongeriket under pavestolen.

Men Fredrik besvarte pavens bannlysning med å la korstoget gå av stabelen våren 1228. Gregor freste av sinne og forbød ham å reise før han var blitt løst fra bannlysningen. Det var en djevelsk list av Fredrik å ville vinne seg ry og ære som kristenhetens forkjemper i Det hellige land, uten at paven fikk sin del! Men pavens hevn lot ikke vente på seg.

Da han fikk beskjed om at Fredrik befant seg så langt borte som i Syria og altså ikke kunne ventes hjem på en stund, begynte han å arbeide med å få i stand opprør mot ham både i Tyskland og Italia. Men Gregor mislyktes i dette. Men det som var den verste strek i regningen for Hans Hellighet, var meldingene fra Syria som fortalte om stor fremgang for Fredrik.

I sin forbitrelse spredde Gregor ut rykter om at Fredrik var død, og sendte kirkestatens tropper inn i Fredriks napolitanske besittelser. Det lyktes snart for Gregor å få en stor del av dette området i sin makt. For de som visste at Fredrik var ved god helse, gjorde det ikke noe særlig godt inntrykk at Guds stedfortreder falt en korsfarer i ryggen, mens han kjempet for den kristne kirke langt borte i Østerland.

Pavens drev sitt intrigespill mot Fredrik også i Det hellige land. Et par munker utsendt av paven opptrådte som oppviglere blant korsfareren, og oppfordret dem til ulydighet mot den bannlyste keiseren. Disse munkene fikk støtte av selveste patriarken av Jerusalem og også av Tempelridderne. Dermed hadde paven i alle fall oppnådd å så splid mellom korsfarerne.

Pavens intrigemakeri må ikke ha vært særlig populært i Fredriks tanker. Men han visste å vente på den rette anledning til gjengjeldelse. Inntil det, var han opptatt med helt andre ting. Nemlig selve korstoget. Under stor jubel hadde han gått i land i Akka. «De vantro» skalv for den store keiseren, som de trodde kom med talløse hærskarer.

I virkeligheten hadde han bare 1000 ryttere og 10 000 fotfolk med seg. Fredrik kunne derfor ikke gjøre seg noen håp om å utrette stort med våpen i hånd. Men det hadde han heller ikke regnet med. Han var klar over at hans styrke lå på det diplomatiske plan.

Fredrik innledet straks fredsforhandlinger med den egyptiske sultan Khamel. Det var tydelig at ingen av dem var særlig interessert i å føre krig av religiøse grunner. Snarere tvert imot. De var mer opptatt av denne verdens gods og gull. De «rettroende» og fanatiske på begge sider snakket nedsettende om sine fyrster, som fordrev tiden med å sende hverandre kostelige gaver i stedet for å utveksle krigserklæringer.

Særlig stor var forargelsen da keiseren mottok en hel tropp av danserinner som en personlig gave fra sultanen. Det var ikke akkurat slik korsfarerne hadde forestilt seg felttoget for å gjenerobre Det hellige land.

Keiseren og sultanen sluttet fred for en periode på 10 år. Sultanen gikk med på at de kristne skulle få lov til å overta Jerusalem på betingelse av at han selv fikk beholde Omars moské og retten til å dra uhindret frem og tilbake til den.

De kristne skulle også få herredømme over Nasaret og Betlehem, foruten en korridor ned til kysten. Uten å løfte sverdet klarte han å oppnå det som mange store menn før ham hadde kjempet forgjeves for, og som hundretusener av soldater hadde ofret livet for.

De blodige «kristne» Korstogene - 8. del

Fredrik vant seg mange venner blant muhammedanerne ved sin beundring for arabisk kultur og sin religiøse fordomsfrihet. Blant annet overvåket han meget nøye at det ikke ble gjort noe inngrep i muhammedanernes rett til fri religionsutøvelse i de to moskeene i Jerusalem.

Aldri har en vesterlandsk fyrste vært så populær i Orienten som Fredrik 2 - «de kristenes store sultan». Men hjemme i vesten fordømte paven og hans tilhengere den «frafalne» keiseren som Antikrist og fråtset i ville fantasier om hvordan Fredrik mer og mer tok etter de vantros skikker.

Orientalske danserinner som den egyptiske sultanen sendte til keiseren for å skaffe ham adspredelse, ble i pavens intrigespill til kristne kvinner, som Fredrik tvang til å danse for hedningene og «til å foregå seg i den grad at de pleiet legemlig omgang med dem».

Sommeren 1229 steg Fredrik uventet i land i Brindisi. De som hadde trodd at keiseren var død, fikk nå bevis på at paven hadde fart med løgnstreker. Fra alle kanter strømmet nå tilhengere av Fredrik seg rundt ham for kjempe mot pavens tropper.

Men det var ikke nødvendig å gå til kamp. Frykten for keiseren og bevisstheten om at paven hadde ført sine tropper bak lyset var nok til at pavetilhengerne ble spredt for vinden og de trakk seg tilbake innenfor Kirkestatens grenser. Fredrik kunne nøye seg med å statuere noen avskrekkende eksempler med sin vanlige grundighet. En opprørsk by ble jevnet med jorden og hele området ble pløyd opp.


En del embetsmenn som hadde håpet å slå seg opp ved å forråde sin keiser, kom riktignok opp - men i galgen. Tempelriddernes forræderi straffet Fredrik med inndragelse av alle deres goder på Sicilia. Og paven stod igjen med tomme hender, forlatt av sine tidligere venner. Hvis Fredrik nå hadde villet , kunne han erobret Kirkestaten og tvunget Gregor til å bøye seg.

Men Fredrik var smartere enn som så. Han mente utvilsomt at paven ville lide et større prestisjetap ved å innlate seg på fredsforhandlinger med den mannen han selv hadde bannlyst, enn ved å bli tvunget til et oppgjør med makt.

Å gå til krig mot paven ville kanskje før til at han fikk en aldri så liten martyrglorie om pannen. Det var ikke Fredrik interessert i. Men sin vanlige politiske kløkt innledet Fredrik fredsforhandlinger med paven. Og etter mye om og men lyktes han.

Det gjorde sikkert et eiendommelig inntrykk da «Guds stedfortreder» endelig i 1230 hevet bannlysningen over Fredrik, og plutselig bare hadde godt å si om den mannen som han hadde kalt «en ond ånd» og skjelt ham ut for å være «Muhammeds disippel og forræder mot de kristne». Man får en følelse av at det ikke var helt oppriktig ment da Gregor nå hilste Fredrik som «kirkens kjære, elskede sønn».

Det var imidlertid ikke små innrømmelser Fredrik hadde måtte gjøre. Han måtte levere tilbake alt siciliansk kirkegods som var blitt inndratt under krigen, også Tempelriddernes, og løse Sicilias presteskap fra deres avhengighet av verdslige domstoler og fra enhver skatteplikt til tronen.

Men for øyeblikket gjaldt det først og fremst for Fredrik å skaffe seg fred og ro fra sin mektige pavefiende, så han uforstyrret kunne sette alle krefter inn på å styrke regjeringsmakten i sine riker.


Hvordan det gikk til slutt med Fredrik 2, og ikke minst hans forholdt til pave Gregor 9, er en annen historie. Når det gjelder den fred og fordragelighet som Fredrik hadde oppnådd i Det hellige land, så ble det temmelig kortvarig. I 1244 falt Jerusalem på ny i muhammedanerenes hender, og det var atter på tide med et nytt korstog.

Det sjuende korstog, kalt «Ludvig den helliges korstog», foregikk i perioden 1248-54 og var rettet direkte mot Egypt. Hvis Jerusalem skulle vinnes tilbake for de kristne, måtte altså tyrkernes makt over Egypt brytes. Dette korstoget skar seg totalt. Ludvig var fylt av en ekte korsfarerbegeistring, men resultatet av hans tog var bedrøvelig. Han lyktes riktignok å vinne en seier over tyrkerne. Men etter flere nye kamper ble korsfarehæren stadig mindre, og i leirene deres herjet hungersnød og sjøbuk. Til slutt hadde de ikke annet å spise enn Nilgjedde.

Denne forgifta fisken levde av likene av de falne som fløt omkring i elven og dekket dens overflate over en lang strekning. En som opplevde denne tragedien fortalte hvordan sjøbuken antok så forferdelige former at «kjøttet tørket inn på benene våre, huden ble full av grå og sorte flekker som gamle støvler og tannkjøttet råtnet, og til slutt ble døden innvarslet ved neseblødning».

Feltskjærerne måtte skjære bort daudkjøtt fra munnene på dem som var verst angrepet, for at de skulle kunne tygge og svelge maten. «Det var fælt å folkene jamre seg rundt om i leiren når de fikk skåret bort daudkjøttet, for det skrek som kvinner i barnsnød».

Også kong Ludvig ble angrepet av sjukdommen. Han ble så mager at ryggvirvelen stakk ut gjennom huden på ham, og han ble så svak at han ikke klarte å ta et eneste steg og måtte bæres. Da kongen og hans soldater til slutt var blitt så svake at de ikke dugde til noe som helst, tok fienden dem til fange i 1250.

De blodige «kristne» Korstogene - 9. del

Ludvigs korstogeventyr kostet ikke bare menneskeliv, men også store økonomiske ofre. Det måtte betales en stor pengesum for å løskjøpe kongen og hans menn fra fangeskapet. Ikke desto mindre ble han hilst med jubel av folket da han omsider vendte hjem. Han ble til og med æret som en hellig mann.

Men Ludvig gav ikke så lett opp sine korstogplaner. Han forsøkte seg på ny i 1270. Denne gangen mot Tunis, hvor kristendommen en gang slo dype røtter takket være Augustinus, og hvor mange martyrer hadde satt livet til for sin tro. Ludvigs tanke var å vinne dette landet for kristendommen og omvende sultanen.
- «Kunne jeg gjøre det», utbrøt den fromme kongen i ekstatisk begeistring, «så skulle jeg gjerne være fange hos sarasenerne til min siste dag uten noen gang å få se dagens lys igjen». Men også dette korstoget skar seg totalt.

Under felttoget i Tunis ble varmen stadig verre. Dårlig drikkevann førte til smittsom sykdom blant troppen, som også kongen selv og flere av hans nærmeste bukket under for. Men ennå mens han lå på dødsleiet kretset Ludvigs tanker stadig om befrielsen av Den hellige grav.

Gledestrålende hvisket han gang på gang før han døde: «Jerusalem, Jerusalem». Ludvigs bror, Karl av Anjou, dukket opp i Tunis med friske stridskrefter like før Ludvig åndet ut. Overalt møttes han av det forferdelige synet av en død eller dødende arme.

Etter mye om og men lyktes det for ham å få sultanen av Tunis til å gå med på en avtale, slik at han kunne redde de overlevende fra brorens hær over til Italia. Deretter fortsatte troppene hjemferden over land under ledelse av Ludvigs unge sønn og etterfølger, Filip 3. Det hele artet seg som en stor likferd. Den unge kongen førte med seg fem døde av sine nærmeste slektninger; sin hustru og sin far, sin bror, søster og svoger.

Men Ludvig den hellige gikk den siste store korsfarer i graven. Intet kunne nå hindre den skjebne som truet de små kristen koloniene langt borte i Østerland. Bit for bit falt de kristne småstatene i muhammedanerens hender. Kristenhetens siste skanse i Det hellige land var Akka.

I 1291 slo også dens skjebnetime. Ordensridderne forsøkte forgjeves å forsvare den mot de fremadstormende tyrkerne. Skritt for skritt ble de kristne drevet tilbake fra gate for gate, fra hus til hus, for til slutt å bukke under for overmakten.


Til hevn for Rikard Løvehjertets massemord på muhamedanere i Akka 99 år tidligere, lot den tyrkiske sultanen nesten alle fangene henrette, stakk byen i brann og la den fullstendig i aske. Munkene i byens dominikanerkloster falt også for muhammedanernenes sverd. De ble hugget ned til siste mann. Og dermed var det en gang for alle slutt på de kristne korstogene.

I historisk sammenheng var tapet av korsfarerriket en ubetydelig episode. Det var «to hundre år med fryktløse farer og anstrengelser». Det gjorde et sterkt inntrykk i samtiden, men var et nederlag for den religiøse bevegelse som hadde oppstått på 1000-tallet, et nederlag som fikk alvorlige konsekvenser for pavedømmet.

På mange måter forandret korstogene livet i Vest-Europa. Først og fremst kom de til å bety en mektig stimulans for den orienthandelen som var i gang allerede før korstogene begynte. Nye varer ble kjent og nye behov oppstod.

Fra korsfarersamfunnet i Palestina stammet de åndelig ridderordener, Johannittene, Tempelherrene og Den tyske ridderordenen. Disse ordener, som opprinnelig var grunnlagt til hjelp for pilegrimene i Det hellige land, fikk snart utbredelse og innflytelse over hele Europa.

De var meget sterkt organisert og deres ledere var mektigere enn mange fyrster. Men politisk ble korstogene bare en parentes i historien om Islams dominerende stilling i Midtøsten.

Når det gjelder Tempelherrene, bestod ordenen hovedsakelig av rike adelssønner. Ordenen var egentlig ikke kjettersk, men likevel ble den behandlet som det på et kirkemøtet i 1179, hvor det ble forlangt at den overgav kirken alle sine rikdommer. Naturligvis uten resultat.

Først på 1300-tallet, under franskekongen Filip den Smukke, ble ridderne anklaget for å tilbe Satan. De ble fengslet og deres rikdommer tilfalt kongen. I 1314 ble de ridderne som ikke var døde under tortur, brent på bålet
.



                       Tekst-Tekstutvalg: Kjell Arne Larsen