Her handler det om Jehovas Vitner 

Tekst-tekstutvalg: Kjell Arne Larsen

 



WATCHTOWER – Jehovas Vitners offisielle nettsted:

http://www.watchtower.org/n/index.html


 

Vakttårnet - Forkynner av Jehovas rike er det mest leste blad som utgis av Jehovas vitner gjennom Vakttårnets bibel- og traktatselskap [1] . Bladet ble til i den tidligste tiden av deres historie, da Charles Taze Russell og hans medarbeidere bestemte seg for å utgi et tidsskrift i 1879 . Russell inngikk en avtale med utgiveren av et kristent tidsskrift som het The Last Trumpet, som ikke lenger kunne ta hånd om utgivelsen av tidsskriftet sitt, og dermed fikk bladet Watch Tower overta Trumpets 5000 abonnenter.

Bladet ble den første tiden kalt Zion's Watch Tower and Herald of Christ's Prescence. Senere skiftet det navn til The Watch Tower and Herald of Christ's Prescence, og i dag kalles det The Watchtower Announcing Jehovah's Kingdom (Vakttårnet - Forkynner av Jehovas Rike).

Bladet kommer ut to ganger i måneden. Det inneholder artikler med et tydelig bibelsk teologisk og historisk preg. Bladets artikler er også ment å gi den viktigste oppdateringen av Jehovas vitners teologi fra offisielt hold. Det andre bladet som Jehovas vitner utgir, er Våkn opp!

Vakttårnet blir trykket to ganger i måneden på 188 språk (inkludert punktskrift-utgaver og videoutgaver på tegnspråk) hvert nummer kommer i et opplag på 42 162 000. Over 180 av disse språkene blir publisert samtidig. Fra og med 1. januar 2008 har Vakttårnet forskjellig fokus i det første og det andre nummeret hver måned.

Nummeret som blir utgitt den første dagen i hver måned, fokuserer på religiøse artikler som kan tilbys publikum utenfor Jehovas vitner. Nummeret som blir utgitt den femtende dagen i hver måned, inneholder studieartikler for menigheten og saker som angår organisasjonen internt. Dette nummeret distribueres til medlemmene og andre interesserte via de lokale menighetene, men det tilbys ikke aktivt til allmennheten, slik tilfellet er med det første nummeret.

Hvert nummer av Vakttårnet inneholder følgende korte forord:

Sitat Formålet med Vakttårnet er å opphøye Jehova Gud som universets Overherre. Bladet iakttar begivenhetene i verden og peker på hvordan de oppfyller bibelens profetier. Det trøster alle folkeslag med det gode budskap om at Guds rike om kort tid skal tilintetgjøre dem som undertrykker sine medmennesker, og at det skal gjøre jorden til et paradis. Det oppfordrer sine lesere til å vise tro på Guds regjerende Konge, Jesus Kristus, som utøste sitt blod for at menneske skulle kunne oppnå evig liv. Vakttårnet er blitt utgitt av Jehovas vitner helt siden 1879 (på engelsk). Det er upolitisk og bruker Bibelen som autoritet.

Kilde: Vakttårnet.

 

                               
                                  Jehovas Vitner 


Jehovas vitner er et verdensomfattende trossamfunn  som betrakter seg som kristent  og baserer sin tro på Bibelen , men som har en lære som på flere punkter skiller seg fra de fleste andre kristne samfunn. De er derfor ikke anerkjent som et kristent trossamfunn. Samtidig anerkjenner heller ikke vitnene andre trossamfunn som kristne.

Noe av det viktigste i vitnenes budskap er at Jehova må tilbes som «den eneste sanne Gud », at verden står like overfor Guds inngripen i Harmageddon og at Guds styre deretter vil bli innført på Jorden. De anser sin religion som den eneste sanne og mener de bygger sin lære og organisasjon etter mønster av de kristne i det første århundre.

Til tider har vitnene vært det raskest voksende trossamfunnet i verden, og i dag teller Jehovas vitner over syv millioner[1] aktive medlemmer. De er kjent for sitt evangeliseringsarbeid fra hus til hus, der de blant annet sprer litteratur de utgir, som tidsskriftet Vakttårnet.
 


HISTORIE

Det som i dag er trossamfunnet Jehovas vitner har gjennomgått en omfattende utvikling siden begynnelsen.[2] Charles Taze Russell (1852-1916) dannet i begynnelsen av 1870-årene en bibelstudiegruppe i Allegheny i Pennsylvania , USA , og ble kjent for sin kritikk av tradisjonelle kristne læresetninger som treenighetslæren , læren om helvete og sjelens udødelighet. Russell og hans medarbeidere begynte å utgi litteratur, og etterhvert ble det startet grupper forskjellige steder som bestod av folk som leste litteraturen.

Antallet medlemmer vokste, og de ble med tiden kjent som Den Internasjonale Bibelstudieforening . Russell ble kjent som en omreisende foredragsholder. Watch Tower Bible and Tract Society ( Vakttårnets bibel- og traktatselskap ) ble grunnlagt som et lovformelig, religiøst selskap. Det ble registrert i 1884 i samsvar med staten Pennsylvanias lov om selskaper med allmennyttige formål, med Russell som selskapets president. I 1889 ble bygningen som ble kalt Bibelhuset oppført i Pittsburgh og tatt i bruk som hovedkontor.

Bibelstudentene hadde tidlig oppnådd internasjonal oppmerksomhet, gjennom folk i USA som hadde sendt litteratur til slektninger i andre land. I 1881 ble misjonærer sendt til Storbritannia . Russell foretok sin første utenlandsreise i 1891 . Selskapet begynte på den tiden å utgi litteratur på flere språk i tillegg til engelsk. I 1900 ble det første avdelingskontoret grunnlagt i London . Hovedkontoret i De forente stater ble flyttet til Brooklyn i New York i 1909 .

I de første årtiene opplevde de noen runder med uenigheter og splittelser, og i enkelte land ble hele menigheter oppløst. Det oppsto også uenigheter da Russell døde i 1916 . Russells etterfølger som Vakttårnselskapets president ble Joseph Franklin Rutherford (1869-1942), som klarte å samle de gjenværende medlemmene og øke fokuset på det offentlige forkynnelsesarbeidet.[3]



Vitnene gjennomgikk en til dels dramatisk tid i perioden fra første verdenskrig og fram mot slutten av tjuetallet. Rutherford selv og sju av personene i selskapets styre ble fengslet 22. juni 1918. Anklagen var at de skulle ha drevet propaganda for militærnekting. De fleste av dem ble idømt fengselsstraffer på 20 år. Ni måneder senere ble de løslatt mot kausjon, og 14. mai 1919 omgjorde appelldomstolen de uriktige dommene som var blitt avsagt; det ble påvist at det var begått 130 feil under saksbehandlingen.[4]

I løpet av Rutherfords funksjonstid gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både i organisasjon og lære. De gikk fra å ha forstandere i menighetene som var valgt ved avstemning, til å være organisert under personer som var utnevnt til sine verv.[5] I løpet av 1920-tallet sluttet de å feire høytider som de anså for å være hedenske.[6] I 1931 begynte de å bruke navnet Jehovas vitner offisielt, som de baserer på Jesaja 43:10-12.[7]

 

Rutherford ble etterfulgt av Nathan Homer Knorr (1905-1977) som Vakttårnselskapets president. Under hans ledelse ble samfunnet bedre organisert, og man opplevde stor vekst. Presidenten fikk mindre personlig innflytelse i og med at avgjørelser i større grad ble tatt av Det styrende råd.[8]

Etter ham fulgte Frederick William Franz (1893-1992), som igjen ble etterfulgt av Milton G. Henschel (1920-2003). Henschel var president frem til det i 2000 ble foretatt organisasjonsmessige forandringer som bestod i at styret for selskapet ble skilt fra Det styrende råd. Den neste presidenten i selskapet ble Don A. Adams , som ikke er med i rådet.


Særlig i diktaturstater har Jehovas vitner flere ganger blitt utsatt for direkte motstand. I Tyskland forfulgte nazistene dem hensynsløst. Det oppgis at rundt 4200 vitner var fanger i de tyske konsentrasjonsleirene, og at 1490 av dem døde der.[9] Jehovas vitner skilte seg ut fra andre fanger i disse leirene, ettersom de var de eneste som kunne slippe fri bare ved å underskrive et dokument for å fraskrive seg sin tro. 


De fleste valgte å forbli fanger framfor å gjøre dette. I flere kommunistiske land ble vitnene også utsatt for sterk forfølgelse. I Sovjetunionen ble mange arrestert; flere ble deportert til Sibir , og noen var fanger i Gulag -leirer.[10]

Jehovas vitner ser på Bibelen som inspirert av Gud, Jehova, og at Bibelens grunntekst i alt og ett er Guds Ord og hans budskap til menneskene. Jehovas vitner prøver å begrunne alle sine læresetninger ut fra Bibelen, som tolket av Det styrende råd og utlagt i Vakttårn-selskapets litteratur.

Sentralt i Jehovas vitners lære er tilbedelsen av Jehova. De mener at for å kunne ha et nært forhold til Gud, er det viktig å bruke egennavnet Jehova (Jahve), som forekommer i Bibelens grunntekst. Jehova er den eneste som bønner skal rettes til, og han skal tilbes og lovprises som «den eneste sanne Gud», som «Skaperen av alle ting» og som opphavet til menneskenes frelse.

Jehovas vitner mener at Jesus Kristus er Guds Sønn og menneskenes Frelser. Han var skapt av Faderen og er atskilt fra ham.[11] De går derfor imot læren om treenigheten (Gud, Jesus og den Hellige Ånd i ett og samme vesen). Jehovas vitner tror isteden at Jesus er underordnet Gud.

De lærer også at Jesus er den samme som erkeengelen Mikael . Den Hellige Ånd regnes ikke for å være en person, men Guds virksomme kraft eller energi. Vitnene skriver derfor «den hellige ånd» med små bokstaver.

Jehovas vitner tror at Satan er en virkelig åndeperson, en av Jehovas engler som misbrukte sin frie vilje og gjorde opprør mot Gud. For rundt 6 000 år siden skapte Jehova Adam og Eva som fullkomne mennesker og gav dem i oppdrag å befolke jorden med like fullkomne etterkommere.

Satan klarte imidlertid å forlede menneskeparet til å bryte Guds lov. Adam og Eva mistet sin fullkommenhet og lot isteden synd og død gå i arv til sine etterkommere. Jehova kunne straks ha tilintetgjort Satan og det syndige menneskeparet, men valgte heller å la synden få fortsette å eksistere i noen tusen år. Dermed ville det bli åpenbart for alle at Satan og menneskene ikke kunne skape en god verdensordning uavhengig av Gud. Når dette var blitt klart bevist, ville Jehova igjen gripe makten.

Vitnene mener Bibelens profetier peker fram mot 1914 som det året da verden gikk inn i endetiden, en kritisk periode som skal ende med at menneskenes styreformer blir avskaffet fordi de i Guds øyne er mislykkede. Ifølge deres utlegning av visse avsnitt i Daniels bok skulle det gå 2520 år fra babylonerne omstyrtet Jerusalem til endetiden begynte.

De regner seg frem at Jerusalems fall for babylonerne skal dateres til år 607 f.Kr. (Vanlige historiske fremstillinger opererer med året 587 / 586 f.Kr. .) Ut fra dette anser vitnene «hedningenes tider» som avsluttet i 1914 og «endens tid» for å ha begynt i dette året.
 


Jehovas vitner avviser utviklingslæren ; de lærer at Adam og Eva skal oppfattes som historiske personer, og at menneskeheten bare er drøyt 6 000 år gammel. De understreker imidlertid at de ikke oppfatter de syv skapelsesdagene som bokstavelige døgn på 24 timer, men som flere lange tidsperioder[12]


Deres syn på skapelsesberetningen i 1. Mosebok som bokstavelig sann kan føres helt tilbake til Russell, som fremmet dette synet blant annet gjennom filmen Skapelsens fotodrama fra 1914. De senere årene har de vist interesse for den kreasjonistiske retningen som kalles Intelligent design , noe som har gjenspeilet seg i litteraturen deres, blant annet i bladet Våkn opp!.
 


For å bli frelst må man vise tro på den gjenløsende kraften i Jesu offer på Golgata og knytte seg til «Guds synlige organisasjon» (Jehovas vitner). Ifølge vitnene faller de frelste i to grupper: et begrenset antall som oppnår himmelsk liv, og et ubegrenset antall som kan få leve evig på jorden. 


Ut fra sin tolkning av Åpenbaringen 7:4, 14:1-6 mener Jehovas vitner at det er 144 000 utvalgte personer som får komme til himmelen for å fylle oppgaven som Jesu medregenter i Riket, forstått som en himmelsk regjering opprettet av Gud for å gjennomføre hans hensikter med jorden.

Ifølge vitnenes lære har de 144 000 blitt utvalgt gjennom nesten to tusen års kristen historie, inntil tallet var (mer eller mindre) fullt på 1930-tallet. Bare cirka 8 000 av de 144 000 lever ennå på jorden; denne forholdsvis lille gruppen kalles «den salvede rest». Resten av de godkjente, «den store skare», skal ikke til himmelen, men vil bo på jorden til evig tid.[13]

Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har noen åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. «Sjelen» går altså til grunne når døden inntreffer. Jehovas vitner tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir uten bevissthet i all evighet.

Selv de som Gud anser verdige til å bli oppreist fra de døde, har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen.

De tror at Guds himmelske Rike snart vil ta makten over jorden i Harmageddon , Guds store krig, når Jesus som konge i Riket gjør ende på den nåværende verdensordning. Forkynnelsen om Riket er sentral i vitnenes lære, og preger deres språkbruk (som når de kaller sitt menighetshus for Rikets sal ). Etter Harmageddon følger tusenårsriket, forstått som en periode på 1000 bokstavelige år.

I denne tiden skal Riket innføre paradisiske forhold på jorden for de overlevende, og også oppreise fra døden de fleste mennesker som har levd. I løpet av tusenårsriket er Satan bundet, men når de tusen årene utløper, vil han bli satt fri og får en siste sjanse til å forføre menneskene. De vil da være løftet opp til fullkommenhet, slik Adam og Eva var fullkomne mennesker før syndefallet, og ved at Satan settes fri må de også undergå samme prøve som Adam og Eva.

Alle som da lar seg forlede til å gjøre opprør mot Gud, vil bli tilintetgjort for evig. Satan selv og demonene vil også bli tilintetgjort da. De som forblir trofaste under denne siste prøven, kan se fram til evig liv i lykke på en paradisisk jord. Nettopp dette håpet om evig liv på en paradisisk jord har preget Jehovas vitners forkynnelse i mange tiår.


Vitnene mener at det å gi eller ta imot blodoverføring er galt, blant annet på grunn av forbudet i Apostlenes gjerninger 15:28,29. Deres holdning har ofte blitt møtt med kritikk fra utenforstående. Vitnene forstår det slik at Bibelen forbyr enhver bruk av blod, og ikke bare blodmat . De nekter derfor å akseptere medisinsk behandling som involverer blodoverføring, og søker medisinske alternativer til dette. Det er opp til den enkelte å avgjøre hvorvidt han vil ta imot mindre blodfraksjoner

De tar avstand fra feiring av jul , fødselsdager og flere andre skikker som de anser for å være av hedensk opprinnelse og i strid med bibelske prinsipper. De er militærnektere og er heller ikke med på offentlig politikk, hvilket innebærer at de ikke påtar seg politiske verv. De fleste av dem stemmer heller ikke ved valg. [14]

Det ventes at alle medlemmer skal være forkynnere som deltar i evangelisering ved å oppsøke mennesker, for eksempel i hjemmene og på gatene. De begrunner dette blant annet med Matteus 24:14: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Litteratur, som for eksempel bladene Vakttårnet og Våkn opp!, som kommer ut på en rekke språk, deles ut gratis som en del av forkynnelsesarbeidet.

De praktiserer bekjennende dåp ved fullstendig nedsenkning i vann. De henviser til Markus 1:9,10 og Apostlenes gjerninger 8:38. Barn, så vel som nye medlemmer, tjener som «udøpte forkynnere» fram til de blir døpt.


 
Jehovas vitner holder møter to ganger i uken. Større stevner blir holdt tre ganger i året.[15] Det er vanligvis på stevnene at dåpen finner sted. De feirer Herrens aftensmåltid , eller «minnehøytiden», bare én gang i året, på den dagen som tilsvarer 14. nisan etter solnedgang, i samsvar med den kalenderen som ble fulgt i Palestina i det første århundret.[16] 

 

Jehovas vitner møter kritikk for sin teologi og bibeltolkning fra katolsk og protestantisk hold. Vitnenes tolkning av Bibelen går noen ganger på tvers av mer tradisjonelle former for kristendom. Et eksempel er vitnenes avvisning av treenighetslæren .

De har en sterk endetidsforventning og forkynner at «enden for denne tingenes ordning er nær», noe som har gjort at enkelte har omtalt dem som en «endetidsbevegelse». Litteraturen deres har kommet med til dels sterk kritikk av andre religioner og kirkesamfunn, hvilket også har ført til reaksjoner. Jehovas vitner har også blitt kritisert for å nekte blodoverføring, og for medlemsdisiplinen og behandlingen av ekskluderte medlemmer. Mye av den kritikken de møter, ligner den kritikken nyreligiøse bevegelser ofte blir møtt med.

Utdypende artikkel: Jehovas vitners organisasjon


 

Avdelingskontoret i Ytre Enebakk

Jehovas vitners kontorer verden over kalles Betel-hjem (Betel betyr «Guds hus») og personer som omtales som Betel-familien bor der og arbeider der.[17]

Hovedkontoret er i Brooklyn , New York , og det er avdelingskontorer i 113 land og områder over hele verden. Avdelingskontoret i Norge ligger i Ytre Enebakk .[18]

 Hovedkontoret og alle avdelingskontorene er åpne for besøk for offentligheten. Menighetshusene kalles Rikets saler .

Jehovas vitner har ikke noe skille mellom en presteklasse og lekfolk. Mannlige, døpte medlemmer av den lokale menighet kan utnevnes til forskjellige verv etter sine «åndelige kvalifikasjoner».

Hele trossamfunnet ledes fra hovedkontoret i De forente stater, hvor en gruppe godt voksne eller eldre menn utgjør Det styrende råd. Menighetene ledes av et råd av eldste, og i tillegg utnevner menighetene menighetstjenere. Disse bistår de eldste ved å ta seg av mange praktiske oppgaver.

 

Jehovas vitner oppgir å ha aktive medlemmer i 237 land og områder. På verdensbasis var antallet forkynnere for 2008 på 7 124 443. Veksten i antall medlemmer er sterkest i Mellom-Amerika, Øst-Europa, og Afrika sør for Sahara. I Norge har Jehovas vitner rundt 15 000 medlemmer, hvorav omkring 10 000 regnes som aktive forkynnere. Jehovas vitner mottar offentlig tilskudd på lik linje med alle registrerte trossamfunn i Norge.
 

Sammenlignet med andre trossamfunn har Jehovas vitner en snever formulering av hvem som skal tas med i de offisielle medlemstallene. Kun aktive, døpte eller udøpte medlemmer medregnes (de som aktivt deltar i forkynnelsen, altså går fra dør til dør osv.). Hadde man regnet trossamfunnets størrelse ut fra antall registrerte medlemmer (både aktive og ikke aktive) og mindre barn, ville tallet vært vesentlig større, kanskje flere millioner. Antall til stede ved «minnehøytiden», eller den årlige

nattverdfeiringen , som også inkluderer interesserte ikke-medlemmer, var i 2008: 17 790 631.[19]

Det er over 103 000 menigheter over hele verden. I Norge var vitnene organisert i 169 menigheter i 2007. Størrelsen på de lokale menighetene er også relativt små, og teller alt fra rundt 10 til 200 medlemmer. Er det mange nok vitner i et område, søker de gjerne å ligge på rundt 100 forkynnere, slik at det blir flere menigheter på ett sted.

I tillegg til at lokale menigheter i en by deler den inn i geografiske distrikter som de tar ansvaret for, finnes det gjerne en eller flere menigheter og grupper som tar seg av forkynnelsen på fremmede språk, alt avhengig av byens befolkning. Jehovas vitner ser det som svært viktig at folk i distriktet får anledning til å høre budskapet på sitt eget språk, og i Norge finnes det slike grupper og menigheter i flere store og mellomstore byer; de forkynner på språk som engelsk , spansk , fransk , arabisk , persisk , polsk , kinesisk og norsk tegnspråk . Vakttårnets bibel- og traktatselskap har utgitt litteratur på tilsammen 437 språk verden over.
 

KILDE: http://no.wikipedia.org/wiki/Jehovas_vitner