Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene , jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen . Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene , innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahá'í ). Den hebraiske Bibelen , Tanákh , er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem det Gamle Testamentet .

De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme . Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper .

Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende transcendent
Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk den Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen . Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.

Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion , etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri , anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring , okkupasjon og eksil . Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk , babylonsk , persisk , hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen , opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme . Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk , ikke religiøs , men alle disse i dialektisk spenning.»)

I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere , saddukeere , zelotter , essenere og kristne . Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etterhvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom , det som idag simpelthen kalles jødedom.

Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom , konservativ jødedom , rekonstruksjonistisk jødedom , reformjødedom , humanistisk jødedom , karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanerne selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritanere. Samaritanernes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.

Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion . Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen - når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».

I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.

Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). En ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen .

Det anslås å være ca 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1] .

KILDE:
http://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8dedom

 


 

Jødenes religion og kultur

Jødedom , jødenes religion og kultur. Brukes i jødisk tradisjon om hele jødenes historie, fra de tidligste tider til i dag. I forskningslitteraturen brukes oftest betegnelsen israelittisk religion før eksilet i Babylon (586–538 f.Kr.), og jødedom etter den tid. Begrepet omfatter både et religiøst, et nasjonalt og et kulturelt aspekt. Før opplysningstiden i Europa på 1700-tallet var det ikke mulig å skille mellom disse, men i dag definerer mange seg selv som kulturelle jøder uten å leve i henhold til den religiøse tradisjonen.

Jøder i verden i dag

Det er svært vanskelig å fastslå det nøyaktige antall jøder i verden i dag, det dreier seg om flere forskjellige religiøse retninger og et stort antall personer med jødisk bakgrunn som ikke praktiserer jødiske leveregler og ikke er medlemmer av noe jødisk trossamfunn. Men man regner at det er rundt 14 millioner som har en tilknytning til jødisk religion og/eller kultur. Majoriteten av dagens jøder regner seg som enten askenasier (ashkenazier) – etterkommere av jødene som bodde i Mellom- og Øst-Europa i middelalderen, eller som sefardier – etterkommere av jødene som ble utvist fra Spania i 1492 e.Kr. og fra Portugal noen år senere. Siden jøder fra resten av Midtøsten følger sefardisk religiøs tradisjon regnes disse også offisielt som sefardier. Mange velger likevel å betegne seg selv som «orientalske» jøder.

De største konsentrasjonene finner vi i Israel (ca. 5 mill.), i USA (ca. 5,2 mill.) Canada (ca. 350 000), Frankrike (ca. 700 000), Storbritannia (ca. 300 000), Tyskland (ca. 60 000), Nederland og Belgia (ca. 60 000), Italia (ca. 30 000), Argentina (ca. 220 000), Brasil (ca. 100 000), Mexico (ca. 40 000), Sør-Afrika (ca. 100 000) og Australia, New Zealand og Stillehavsøyene (ca. 100 000). Antallet jøder innenfor de områdene som tidligere var en del av Sovjetunionen er vanskelig å fastslå. Etter Sovjetunionens fall har rundt 1 mill. mennesker utvandret til Israel, men en del av disse er ikke-jødiske familiemedlemmer. De flere tusen år gamle jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika er reduserte til et fåtall personer eller helt borte. Opprettelsen av Staten Israel førte til at nesten 1 mill. mennesker måtte forlate sine hjem i disse landene. Mindre jødiske samfunn finnes i mange land i Asia, som i Japan, Thailand, India og Singapore. I Norge lever (2005) ca. 1400 jøder. (Se også Israel 2 og jøder ).

Jødedommens utvikling

Den moderne jødedommen er et resultat av en lang utvikling der både gudsforestillingene, etikken og levereglene har forandret seg fra de tidligste tider og frem til nå. Vår tids jødiske retninger er videreutviklinger av den tidlige rabbinske jødedommen, som baserer seg på den fariseiske jødedommen i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. (Tidlig historie, se Israel 1 .

Da jødedommen mistet sitt tidligere religiøse sentrum som en følge av romernes ødeleggelse av Tempelet i år 70 e.Kr., var det fariseernes etterfølgere, rabbinernes, fortjeneste at jødedommen fortsatte å utvikle seg – uten tempel og uten eget land.

Arbeidet med den religiøse loven foregikk først i den lille byen Javne i lavlandet vest for Jerusalem, senere i Galilea og Babylonia. Det ble utarbeidet nye bønner, nye skikker og nye religiøse forpliktelser, mitzvot. Hjemmet og synagogen måtte overta tempelets plass som stedet for religiøse ritualer. Bordet og måltidet ble en slags erstatning for offeret i tempelet. Måltider ble hellige handlinger. Synagogen ble stedet der man møttes til felles bønn.

Mest kjent er rabbi Akiva (ca. 45–135 e.Kr.) som utviklet nye fortolkningsmetoder og klassifiserte det store muntlige lovmaterialet slik at det ble lettere å formidle og bevare. Rabbi Akiva ble drept av romerne pga. sin støtte til Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 e.Kr. Jødenes nederlag førte til at store deler av landets jødiske befolkning ble drept, solgt som slaver eller forvist. Majoriteten av verdens jøder levde nå i diaspora, mange var gresktalende og tok del i den hellenistiske kulturen. Men i løpet av noen hundre år fikk rabbinernes jødedom gjennomslag og ble, med få unntak, enerådende i den jødiske verden helt til emansipasjonen i Europa på 1800-tallet.

I Galilea fortsatte rabbinerne sitt arbeide med å ordne og systematisere den jødiske religiøse loven. Det ble nå nødvendig å få dette enorme materialet skrevet ned og bevart. Arbeidet ble ledet av Jehuda ha-Nasi (ca. 138–217 e.Kr.) og resultatet ble jødedommens andre hellige skrift, Mishna, en lovbok som omfatter alle aspekter ved et jødisk liv. Mishna ble viderefortolket ved akademiene i Galilea og Babylonia (Mesopotamia), og dette stoffet, Gemara, danner sammen med Mishna jødedommens største hellige skriftsamling Talmud. Denne finnes i to utgaver, den ene samlet i landet Israel ca. 400 e.Kr. den andre i Babylonia rundt hundre år senere.

Fra midten av 500-tallet til midten av 1000-tallet foregikk videreutviklingen av jødisk lov og tradisjon ved akademiene i Babylonia. Under abbasidene hadde jødene sin egen offisielle leder og representant, eksilarken, som hadde stor sosial og økonomisk makt. Fra 900-tallet e.Kr. ble det muslimske Spania etter hvert det nye sentrum for jødisk filosofi, litteratur, vitenskap og lovstudier. Denne perioden varte i rundt 250 år. De jødiske middelalderfilosofene og lovtolkere, som Maimonides og Josef Karo (verket Shulhan Arukh), bidrog til å systematisere og ordne den religiøse loven slik at dette kompliserte stoffet ble lettere tilgjengelig.

På 1200-tallet vokste det også frem en mystisk retning, kabbala, som fremdeles har mange tilhengere. Kabbalistiske ideer har også fått innpass i den rabbinske jødedommen. Den kristne gjenerobringen av Spania førte til at alle landets jøder ble utvist i 1492. Noen av disse flyttet til Holland og Den nye verden, men majoriteten fikk opphold i det osmanske riket og andre land i Nord-Afrika. De beholdt likevel mange av de religiøse tradisjonene fra Spania.

Fra 1400-tallet ble Polen jødedommens religiøse sentrum. Her lå de toneangivendejeshivaene. På 1700-tallet utviklet det seg en folkelig og karismatisk bevegelse i Øst-Europa (hasidismen) som vekket de jødiske fattige massene og utfordret de tradisjonelle rabbinerne. De fleste store hasidiske samfunnene opphørte å eksistere da jødene i Øst-Europa ble drept av nazistene under den annen verdenskrig, men noen gjenoppstod i USA og Israel. Enkelte retninger, som Habad, er i dag i sterk fremvekst.

Opplysningstiden i Vest-Europa på 1700-tallet, med dens ideer om utdannelse, likhet og assimilasjon, førte til dannelsen av nye jødiske religiøse bevegelser, reformjødedom og konservativ jødedom på 1800-tallet og rekonstruksjonistisk jødedom tidlig på 1900-tallet. Alle søkte å forene en integrasjon i storsamfunnet med praktisering av jødedom som privat religion. Det ble foretatt både endringer i rituell praksis, i vektleggingen av de hellige skriftene, i synet på åpenbaringen og historien. Reformjødedom, og den lignende retningen liberal jødedom, hevdet at jødedommens etiske og moralske leveregler måtte ha forrang fremfor rituelle forpliktelser og rabbinske tolkninger. Spiserestriksjoner (se kosher ) og mange sabbatsforbud (se sabbat ) ble ikke lenger ansett som bindende. Det ble tillatt å studere jødedom med vitenskapelige metoder og det ble opprettet høyskoler til dette formål. Konservativ jødedom tillot også historiske studier, men beholdt mer av det tradisjonelle rituelle livet. Også rekonstruksjonismen beholdt mange jødiske skikker av respekt for en felles tradisjon, ikke fordi de nødvendigvis betraktes som gudegitte påbud.

Samtidig ble det også utformet en moderne form for ortodoks jødedom der man foretok et skille mellom den religiøse og den profane sfære, noe som muliggjorde deltakelse i storsamfunnets yrkesliv. Torastudier ble likevel fremdeles ansett som mannens viktigste oppgave. De som ikke godtok tilpasninger, de ultraortodokse og hasidene, fortsatte å leve mest mulig segregert fra storsamfunnet – også i dagens USA og Israel. Sefardiske jøder, og jøder i ikke-europeiske land, beholdt sin tradisjonelle form for rabbinsk jødedom. Antisemittismen i Europa førte til fremveksten av den opprinnelig sekulære bevegelsen sionismen, som hadde som mål å opprette et nasjonalt hjemland for jøder i Palestina. Retningen fikk forholdsvis raskt også en religiøs fløy.

Den ortodokse rabbinske jødedommen har mange tilhengere i Europa, og er staten Israels offisielle jødiske religionsform. Pga.forskjeller mellom askenasisk og sefardisk praksis har Israel to hovedrabbinere og de to gruppene besøker vanligvis adskilte synagoger. I USA har de ikke-ortodokse retningene flest tilhengere. Alle disse lar kvinner delta på lik linje med menn i gudstjenesten. I de senere år er det oppstått bevegelser (renewal), som i økende grad vektlegger personlige religiøse opplevelser og inkluderer både menn, kvinner, homofile og lesbiske i sine ritualer.

De nyere retningene får stadig flere tilhengere i Israel, men deres rabbinere har ennå ikke samme rettigheter som de ortodokse.

Religiøst lederskap

Etter Tempelets fall i år 70 e.Kr. har jødedommen ikke noe presteskap, men etterkommere etter de gamle presteslektene ( Kohen ) har likevel beholdt noen ganske få privilegier. De rettslærde, rabbinerne, overtok som jødedommens religiøse ledere. Rabbineren ble tradisjonelt utdannet ved en jeshiva, der hovedvekten legges på studiet av Talmud. Før emansipasjonen var rabbineren ansvarlig for alle menighetens religiøse anliggender, som religiøs opplæring av gutter, inspeksjon av mat og rituelle bad, vielser og skilsmisser, begravelser osv. I ortodokse menigheter er dette fremdeles tilfelle. I Norge har rabbineren vigselsrett. Rabbineren har imidlertid ingen spesiell rolle i selve gudstjenesten, en gudstjeneste kan finne sted uten rabbiner. Men mange steder ble det vanlig at rabbineren holder en preken ved enkelte gudstjenester. Slik er det i Norge.

Innen de ikke-ortodokse retningene ble rabbinerutdannelsen lagt til jødiske høyskoler. De utdanner og ordinerer nå også kvinnelige rabbinere, noen også lesbiske og homofile. Den moderne rabbineren har ofte også mange sosiale oppgaver, som leder for ungdomsklubber, foredragsvirksomhet, informasjonsarbeide osv.

Trosforestillinger

De store retningene innenfor dagens jødedom har vidt forskjellig rituell praksis og forskjellig syn på de hellige skriftene, likevel er det visse grunnforestillinger som binder de aller fleste jøder sammen – både over tid og over landegrenser. Jødedommen kjennetegnes ved en streng monoteisme, troen på én og udelelig Gud, som føres tilbake til Abraham, ifølge tradisjonen den første monoteist og jødedommens stamfar. Gud JHVH (Jahve) har skapt verden og er ansvarlig for hele skaperverket. Gud kan gripe inn i historien og gi sin vilje til kjenne, noe som innebærer at Gud både belønner og straffer, både enkeltmennesket og nasjoner.

Felles for alle jøder er også forestillingen om å tilhøre et bestemt folk, am Israel, israelsfolket. Den jødiske religiøse lovens definisjon på en jøde, er en person som er født av en jødisk mor, eller er konvertert til jødedommen, men flere retninger godtar nå også barn med bare jødisk far som jøder, forutsatt at barna får tilknytning til et jødisk miljø. Å konvertere til jødedommen innebærer innlemmelse i det jødiske folk med tilhørende juridiske og moralske forpliktelser overfor fellesskapet. Jødedommen er derfor det vi kaller en etnisk religion.

Jødedommen er basert på en overbevisning om at dette folket er utvalgt av Gud til et bestemt formål og har inngått en spesiell pakt med Gud. Pakten omfatter bl.a. en rett til landet Israel, og det jødiske folkets plikt til å leve etter Toraen eller Læren, åpenbart til Moses på Sinaifjellet. Rabbinerne lærer at jødene gjennom å leve i henhold til den religiøse loven bidrar til å fremskynde den messianske tidsalder og Messias' komme. Det betyr at jøder har en spesiell oppgave i verden, men innebærer ikke synet at jøder er mer verd enn andre mennesker.

Bibelens fortellinger om jødenes tidlige historie (særlig flukten fra Egypt og lovgivningen på Sinai) ligger til grunn for både jødisk identitet og jødisk rituell praksis.

Hellige skrifter

Grunnlaget for jødisk tradisjon finner vi i Den hebraiske bibelen, som kalles Tanakh, et akronym for dens tre hoveddeler, Tora, Neviim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Mosebøkene (Toraen) regnes for den helligste delen, og er ifølge tradisjonen skrevet av Moses, som et resultat av en direkte guddommelig åpenbaring. Flere jødiske retninger godtar i dag bibelvitenskapens teorier om at Mosebøkene er skrevet over lang tid og av flere forfattere, men hevder at de likevel kan være blitt skrevet under guddommelig inspirasjon.

I henhold til rabbinsk tradisjon fikk Moses også muntlige forklaringer til Mosebøkenes lover. Disse skulle ikke skrives ned – for slik å bevare deres smidighet og aktualitet gjennom tidene. I jødisk tradisjon omfatter begrepet Tora derfor både Mosebøkene og den såkalte Muntlige loven, slik den senere ble samlet og skrevet ned i Mishna og Talmud. I noen sammenhenger kan begrepet Tora omfatte samtlige jødiske hellige tekster.

Den religiøse loven

Jødedommens syn på mennesket og dets forhold til Gud får sitt uttrykk mer gjennom læren om hvordan livet her på jorden skal leves, også kalt den religiøse loven, Halakha, enn gjennom en systematisk teologi. Det dreier seg om å leve et helliggjort liv her på jorden, i henhold til guddommens vilje. Denne læren er basert både på Mosebøkene, tempelprestenes rituelle tradisjoner, profetenes etiske og moralske lære, Talmud, samt rabbinernes tolkninger helt frem til i dag.

Å leve i henhold til Halakha innebærer overholdelse av bestemte religiøse forpliktelser. Rabbinerne har utledet 613 forpliktelser fra bibelteksten, disse ble systematisert og ordnet av Maimonides på 1100-tallet. Senere ble lovene ytterligere kodifisert av Josef Karo (1488–1575) i hans verk Shulhan Arukh (Det dekkede bord) og den askenasiske versjonen, laget av Moshe Iserles av Kraków allerede i 1578; begge er viktige og autoritative referanse- og oppslagsverk.

Mange av forpliktelsene angår spørsmål som ikke er aktuelle i det daglige liv, andre regulerer ting som er viktige for praktiserende jøder, som klesdrakt, matrestriksjoner, ekteskapelige relasjoner, familielovgivning, bønner og ritualer. Ikke-ortdokse jøder mener mange av lovene var bestemt for en annen tid, og anser dem ikke som bindende. De etiske og moralske levereglene, som omhandler medmenneskelighet, veldedighet osv. betraktes som verdifulle av de aller fleste jøder.

Innen samtlige retninger er det rabbinernes oppgave å vurdere hvorvidt nye teknologiske og medisinske nyvinninger er forenlige med jødiske prinsipper, samt å finne tilfredsstillende tilpasninger til endrede sosiale og politiske forhold, og ikke minst kvinnenes endrede stilling. De forskjellige retningenes rabbinere kommer i dag til svært forskjellige konklusjoner.

Det rituelle livet

I Tempelets tid (frem til år 70 e.Kr.) var kulten sentrert i Jerusalem, etter Tempelets fall ble sentrum for det rituelle livet flyttet til hjemmet og synagogen. Bordet ble et symbol for alteret, oppfyllelse av renhetsforskriftene i hjemmet ble en viktig del av jødisk liv. Tilberedelse av tillatt (kosher) mat og overholdelse av restriksjonene knyttet til kvinnens «urene» perioder ble en viktig del av den jødiske hverdag. Bønn og studium erstattet offerkulten, synagogegudstjenesten fikk sitt innhold og sin form, de viktigste bønnene Shema Israel og Amida ble kjernen i det daglige bønneritualet.

Rabbinerne lærte at de to kjønn er like verdifulle for Gud, men at de har forskjellige oppgaver og plikter. Vektlegging av hjemmet som stedet for utøvelse av religiøse ritualer gav kvinnene økt betydning som tilrettelegger i hjemmet, mens religiøse studier og offentlig religionsutøvelse ble betraket som mannens område. Rabbinerne fritok kvinnene fra de mange tidsbestemte forpliktelsene, som de tre daglige bønnene og deltakelse under gudstjenestene i synagogen. Ortodoks jødedom har beholdt disse begrensningene, mens de andre av vår tids jødiske retninger (reformjødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonisme og renewal) har opphevet dem. I den senere tid har også mange ortodokse menigheter innrømmet kvinner flere rettigheter.

Jødisk festkalender

Den viktigste jødiske helligdagen er sabbaten (shabbat), som har en helt spesiell status. Shabbat skal minne om skapelsen og om pakten mellom Gud og israelsfolket. Plikten til å overholde hviledagen er jødedommens 4. bud, pålagt i 2. Mos. 20,8–10 og 5. Mos. 5,12–15. På denne dagen skal både mennesker og dyr hvile, alt ikke livsnødvendig arbeide er derfor forbudt. I tillegg kommer forskjellige fester og merkedager som markerer spesielle hendelser i det jødiske folks historie, flere har også et landbruksaspekt. De fleste sabbatsbudene gjelder også på de store helligdagene. Det ble tidlig bestemt at de store høytidene skulle feires en ekstra dag utenfor landet Israels grenser, mange fester har derfor forskjellig varighet i Israel og i diasporaen. (Se også kalender .)

Det er flere datoer som regnes som begynnelsen på et nytt år. Det religiøse årets første måned er iflg. 2. Mos. 12,2 vårmåneden nisan (mars/april). Helligdagenes plassering retter seg etter denne månedens begynnelse.

Pesach begynner den 15. nisan og hovedmotivet er å minnes befrielsen fra Egypt. Pesach er også den første av de tre gamle pilegrimsfestene, da folket skulle komme opp til Jerusalem. Festen varer i syv dager i Israel og blant reformjøder, åtte dager ellers i diasporaen. Bare den første og siste (henholdsvis to første og to siste) er fulle helligdager.

Femti dager etter pesach, den 6. sivan, kommer shavuot (ukefesten), som er den andre av de gamle pilegrimsfestene. Fra gammelt av markerer den begynnelsen på hveteinnhøstingen i landet Israel (2. Mos. 34,22) og kalles også "de første frukters dag". I rabbinsk tradisjon knyttes dagen også til lovgivningen på Sinai.

Den tredje pilegrimsfesten er sukkot (løvhyttefesten) som begynner den 15. tishrei (september/oktober) og markerer slutten på årets innhøsting. Festen varer i syv dager, men avsluttes med to ytterligere helligdager, shemini azeret (forsamlingens åttende dag) og simchat Tora (gleden over loven). I Israel blir disse slått sammen til én. For å minnes livet i ørkenen skal man bo i løvhytter under sukkot (3. Mos. 23,42-43). Simchat Tora markerer at man i året som gikk har lest hele Toraen i synagogen, og kan begynne på 1. Mosebok igjen.

Årene telles fra rosh hashana, jødisk nyttår, som begynner den 1. tishrei, og varer i to dager (også i Israel). Rosh hashana markerer skapelsen, og er i henhold til rabbinsk tradisjon den dagen da alle mennesker må passere foran Gud for å stilles til ansvar for sine handlinger. På denne dagen bestemmes ens skjebne for det kommende år. Rosh hashana markerer begynnelsen på en ti dager lang botsperiode, en tid for selvransakelse og søken etter tilgivelse – både fra Gud og ens medmennesker. Guds endelige dom over hvert menneske faller først på jom kippur (forsoningsdagen), den 10. tishrei, som er året mest alvorstunge dag. Overholdelsen er pålagt i 3. Mos. 23,27–32. Gjennom faste og bønn skal både enkeltmennesket og fellesskapet søke Guds tilgivelse.

25. kislev (november/desember) begynner den 8 dager lange hanukka (tempelinnvielsesfesten), til minne om da jødene i år 164 f.Kr. gjeninnviet Tempelet. Festen er ikke nevnt i Tanakh og det er tillatt å arbeide. Den 15. adar (mars) feries purim Purim til minne om hendelsene beskrevet i Esters bok. Historien forteller om diasporajøders seier over sine fiender ved Gud hjelp. I de årene da man har en ekstra måned adar (skuddmåned) feires purim i 2. adar.

I tillegg finnes flere mindre festdager, som tu b´shevat (trærnes nyttår), den 15. shevat (januar), som har betydning for beregningen av tiende for landsbruksvarer. Mange jødiske kvinner har gjenopptatt den gamle skikken med å markere nymånedagen i såkalte rosh hodesh-grupper. I tillegg feirer jøder verden over Israels nasjonaldag.

Det finnes også sørge- og fastedager. Den 9. i måneden av markeres den tradisjonelle datoen for både det første og det andre tempelets fall. I vår tid markeres også utryddelsen av de seks mill. jøder under nazistyret med en spesiell sørgedag. Dagen før Israels nasjonaldag markeres dagen for Israels falne.

 

Menneskesyn

Jødedommen har et grunnleggende positivt syn på mennesket og dets muligheter. Rabbinerne lærer at et liv i henhold til Tora er et godt liv fylt av kjærlighet til både Gud og medmennesker. Rabbinerne har ikke utledet noen arvesyndslære fra hendelsene rundt de første menneskene, de lærer at mennesket er født med både gode og dårlige tilbøyeligheter og at det er opp til den enkelte å arbeide med seg selv. Fri vilje er ifølge rabbinerne et av Toraens hovedpunkter, uten fri vilje ville hele forestillingen om anger, straff og tilgivelse være meningsløs.

Med synd menes først og fremst å bryte en av Guds lover, eller å unnlate å oppfylle de moralske og religiøse forpliktelsene Synd innebærer at man har fjernet seg fra både Gud og fra sitt eget gode selv, for dette må man stå til ansvar for Gud, som tilgir den som oppriktig angrer og ber om tilgivelse. En viktig tid for anger og bønn om tilgivelse er tiden fra jødisk nyttår (rosh ha-shana) og forsoningsdagen (jom kippur).

Familien

Ekteskapet og familien betraktes som menneskets naturlige ramme, en nødvendighet for å oppnå full emosjonell og intellektuell utvikling. Å få barn anses som en religiøs forpliktelse for menn, som en sosial forpliktelse for kvinner. Ekteskapelig samliv skal tilfredsstille begge parter. Tidligere ble ekteskap oftest arrangert, men begge parter skulle gi sitt samtykke. Kvinnen fikk, og får fremdeles i mange menigheter, en ekteskapskontrakt som sikrer henne økonomisk i tilfelle skilsmisse. Rabbinsk jødedom tillater skilsmisse, men det er mannen som må innvilge kvinnen skilsmisse, en bestemmelse flere retninger i dag har endret i mer egalitær retning. Gjengifte er tillatt.

Gutter blir omskåret (man fjerner forhuden på penis) og får sitt navn på sin 8. dag i henhold til 1. Mos. 17, 10–13. Inngrepet foretas av en spesialist og etterfølges oftest av en gledesfest. Jenter omskjæres ikke. De får vanligvis sitt navn i forbindelse med gudstjenesten i synagogen.

Gutter ansees som voksne i religiøs forstand, bar mitzva, når de blir 13 år. Gutten får da delta aktivt i gudstjenesten og lese fra torarullene. Etterpå holdes tradisjonelt en stor fest. Jenter blir myndige når de blir 12 år, dagen ble tidligere ikke feiret. Ortodokse menigheter feirer i dag ofte jenters bat mizva, i menighetshuset, mens de ikke-ortodokse retningene lar jenter delta i gudstjenesten, og feires på lik linje med gutter.

Begravelser og livet etter døden

Jødiske begravelser skal finne sted raskest mulig og være enkle. Fra gammel tid har det vært manges ønske å bli begravd i Jerusalem. Den døde svøpes i et hvitt klede og legges i en enkel kiste, helst med litt jord fra landet Israel under hodet, i Israel begraves de døde vanligvis uten kiste. Kremering er ikke tillatt, mennesket er kommet fra jord og skal vende tilbake til jord. En nær mannlig pårørende, helst eldste sønn (i dag ofte også datter) leser den spesielle lovprisningsbønnen kaddish. Etter begravelsen samles familien til en ukes sørgeperiode, shiva.

Jødedommen legger mest vekt på hvordan man skal leve livet her på jorden, men rabbinerne har også vært opptatt av hva som skjer med de døde. Døden aksepteres som en del av livet, men skal bekjempes så langt som mulig, noe som har fått betydning i forbindelse med nåtidige spørsmål som moderne medisinske nyvinninger og eutanasi.

Rabbinerne har diskutert mye omkring livet etter døden, men ikke fastlagt bindende dogmer om disse spørsmålene. Allerede fariseerne utviklet en lære om at mennesket består av kropp og sjel, rabbinerne lærer at disse vil gjenforenes på dommens dag. Dette knyttes ofte til forestillingen om Messias. Det finnes også en forestilling om en «Neste verden», eller Edens have. Det finnes ingen lære om evig fortapelse, en vanlig forestilling er at mennesket gjennomgår en slags tidsbestemt renselse på maksimum ett år. Rabbinsk tradisjon lærer at også ikke-jøder som har levd et redelig og moralsk liv kommer til denne gode «neste verden».
 
Kilde: http://snl.no/j%C3%B8dedom


 


Abrahamittisk religion

Bildet til høyre viser symbolene på de tre største abrahamisk religionene:
Jødedom (topp), Kristendom (venstre) og Islam (høyre).

 

 

 

 

 

 



Abrahamisk religion eller semittisk monoteistisk religion er en betegnelse for den form for religion som stammer fra den gamle semittiske tradisjonen tilskrevet Abraham , en stor patriark beskrevet i Torahen , Bibelen og Koranen . Disse religionene omfatter jødedom , kristendom og islam . Også mandeanismen og Baha'i bygger til dels på de tradisjonene som disse religionene bygger på.

Jøder anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og deres stamfar. Mange kristne ser ikke på seg selv som en del av en «abrahamisk religion», men betrakter Abraham som en tidlig figur i deres religion. Muslimer refererer til tilhengere av de andre abrahamiske religioner som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud.

Alle disse tre religionene har sin bakgrunn i den religionen som ble praktisert av fortidens israelitter . Jødedommen hevder å være en direkte fortsettelse av denne. Kristendommen bygger også på den israelittiske religionen, men lærer at Jesus var den Messias som skulle komme. Islam oppstod på et senere tidspunkt og hevder at Muhammed fikk den siste profetien fra Allah , som tilhengerne regner som den samme guden som kristne og medlemmer av Jødedommen tror på.

Alle tre anerkjenner i grove trekk historien frem til hjemkomsten fra Babylon , skjønt synet på flere ting varierer. Alle tre anerkjenner skapelsesberetningen om Adam og Eva , og fortellingen om Noah . Videre anerkjenner de Abraham, men islam legger her vekt på sønnen Ismael . De anerkjenner også Moses . Også i Koranen omtales flere av israelittenes profeter. Muslimer har imidlertid en rekke egne fortellinger om flere av Bibelens personer.

Når man kommer til fortellingen om Jesus og disiplene, skiller jødedommen og kristendommen tydelig lag. I jødedommen anerkjenner man ikke Jesus som Messias. Man legger liten eller ingen vekt på fortellingene i det nye testamentet. I islam vil man se på Jesus som en viktig profet, men synet på historien i det første århundret varierer blant muslimer.

Muslimer legger stor vekt på Muhammeds liv og lære, og de mener at hovedtrekkene i læren finner man i
Koranen , som overskygger alle andre religiøse skrifter. Hverken kristendommen eller jødedommen anerkjenner Muhammed, hans forkynnelse, og Koranen.

Forskjellige historikere har kommet med ulike teorier om disse religionenes opphav. Noen har ment at den kanaanittiske guden El kan være opphavet til forestillingene om Bibelens gud, og noen har forsøkt å finne en sammenheng mellom visse former for tilbedelse i Egypt . Dette har imidlertid ikke kunnet bevises. Den monoteistiske læren synes å være absolutt eiendommelig sammenlignet med andre oldtidige religioner i Midtøsten . Ikke desto mindre har de tre religionene kommet til å spille en viktig rolle i den etterfølgende historie, både som statsreligioner og politiske faktorer flere steder, og mer eller mindre direkte i kunst og kultur.

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Abrahamittisk_religion