«Hekseforølgelsene»! 

 

Tekst - tekstutvalg: Kjell Arne Larsen 

Kilde som  blant annet er benyttet er boken «Trolldomsprosessene i Norge 

på 1500-1600-tallet» av Hans Eyvind Næss (Universitetsforlaget)

 

 

Fra de kilder vi hittil har kjennskap til, har ca 850 mennesker stått anklaget for trolldom i Norge i den såkalte prosesstiden, som regnes fra omkring 1560 til 1710. Av disse ble 277 henrettet, 39 menn og 238 kvinner.

 


Overtroens uhyggeligste triumf 1. del

 



Det virkelige antall hekseprosesser har uten tvil vært større, men en del at kildematerialet har gått tapt i tidens løp. Likevel dukker det stadig opp nye opplysninger i forskjellige kilder som utdyper våre kunnskaper om den største ulykkestid i vårt land nest etter Svartedauden.

Vi har i Norge ikke hatt prosesser mot barn, slik det var tilfelle i Sverige. Men i en av prosessene i Finnmark var to piker innblandet. Jentene hevet at de var blitt ført til heksesabbat av en gammel heks. På grunn av pikenes alder ble det ikke reist tiltale mot dem. De ble overlatt i prestens forvaring så han kunne sørge for deres videre åndelige vei, som det het.

Også i en Rogalandsprosess var en liten pike innblandet. Hennes mor og eldre bror ble henrettet, men det ble sannsynligvis ikke rettet tiltale mot barnet. Selv om man i Norge etter 1593 skulle dømme trollfolk etter kongens lov, så hersket det full forvirring om den måten loven skulle anvendes på.

Norske «hekser» ble dømt delvis etter forordningen fra 1593 og fra 1617, dels etter gammel norsk lov og dels etter Moselovens: «En trollkvinne skal du ikke la leve» (2. Mosebok 22:18) og «når en slår et menneske i hjel, skal han late livet» (3. Mosebok 24:17). Anklagens art forteller at det må ha vært mange som gjorde seg skyldig i det samme som heksene ble anklaget for.

Men de som måtte stå til rette, var vel helst de som på en eller annen måte vakte oppmerksomhet ved å skille seg ut fra normen. Kanskje de var for rappe i replikkene, for ubehagelige, for vakre, for fattige eller for flinke - såkalte «kloke koner». Det var vel helst ytterst lite de norske heksene hadde å si til sitt forsvar når de først kom for retten. Som oftest var de vel klar over at slaget var tapt når de først var kommet så langt. Og hva skulle de egentlig si? Ansikt til ansikt med sine egne som ønsket dem en grusom død og et rettsapparat som ikke ønsket å bruke mer tid enn nødvendig på å håndheve loven og «Guds ord».

Aldri hadde de vel ytret seg i en forsamling før. Det var ikke kvinnes lodd verken etter Paulus eller etter vanlig skikk og bruk. Dem de var vant å snakke med, var barn og buskap og andre kvinner som hadde de samme trange rammer for omgang med andre. De anklagedes vesentlig bidrag til eget forsvar, var tårer, vrede og forbannelse. Og det gagnet ikke saken mye.

En av de store svakheter ved straffeprosessene på 1500-1600-tallet var tiltaltes manglende muligheter til å forsvare seg mot anklagene. I eldre tid hadde tiltalte rett til å sverge seg fri når saksøkeren ikke maktet å stille fullt vitnebevis. Denne retten var opphørt. De anklagedes behov for rettshjelp førte til at de etter hvert tok til å benytte seg av «fullmektiger» og «prokuratorer». Fullmektigene kunne være tiltalte kvinners verge, personer som stod i tjenesteforhold til tiltalte eller personer som tilbød hjelp og som fikk fullmakt til å opptre på tiltaltes vegne i den enkelte sak.

Prokuratorer var personer som spesialiserte seg på å gi privatfolk hjelp i rettstvister. Prokuratorene fikk ikke innflytelse på prosessførselen før etter 1660. De personer som tilbød prokuratortjenester på 1600-tallet, var ofte lite skolerte. Deres største innsats bestod ofte i at de forlenget og fordyret prosessene unødvendig.

Myndighetene så lenge med den største skepsis på den omseggripende prokuratorvirksomheten. Det ble lagt hindringer i vegen for prokuratorenes arbeid. Negative virkemidler som forbud og liknende ble senere avløst av positive reguleringstiltak som blant annet krav til utdannelse.


I trolldomsprosessene er det få eksempler på et moderne forsvar. Men de eksemplene som er bevart, viser at det var mulig for utenforstående personer å opptre på vegne av trollfolk med stor juridisk og saklig tyngde ovenfor den offentlige anklager. I en kjedeprosess i Kristiansand i 1670 ble to trollkvinner forsvart av en Peiter Normann. Han fremførte vitneprov, kritiserte påtalemyndighetens bevis og reagerte på anklagerens prosessførsel. Selv om dette forsvaret ikke førte frem, har vi eksempler på at dyktige forsvarere kunne oppnå å vinne en trolldomssak.

De profesjonelle forsvarerne fikk ikke innflytelse på prosessførselen i trolldomssaker før på slutten av 1600-tallet. De få eksemplene som er kjent, viser likevel at årene omkring 1670-1680 representere et viktig tidsskille i den norske straffeprosess. På denne tiden fikk tiltalte forbrytere, som trollfolk, for første gang et profesjonelt forsvar som var istand til å påvise inkonsekvenser og juridiske mangler ved anklagerens bevisførsel.

Enkelte prosesser ble anket til høyere rettsinstanser. Det skjedde særlig i de få tilfellene der den dømtes familie tilhørte borger- og embetsmannsgruppene. Anke var bare aktuell for personer som hadde kunnskap om rettsprosedyrer, økonomisk evne til å tåle en lang rettssak og sosial kontakt med personer som bekledde høyere rettsembeter.

Det var få som i et lite snevert og overtroisk samfunn som var så sterke at de vågde å skille seg ut fra den grå masse og hevde sine meninger på tvers av folkeflertallet. Men det hendte likevel at et menneske stod opp og tok den anklagede i forsvar og sa at han ikke visste annet enn godt å si om den anklagede, og at hun eller han hadde vært en god og hjelpsom nabo. De som gjorde slikt fikk lenge etterpå føle by- eller bygdesamfunnets kulde. Man trosset ikke ustraffet den allmenne oppfatning.

 

2. del

 



Det er eksempler i trolldomsprosessene på at naboer og venner av tiltalte fremstod og talte tiltaltes sak i retten. Men i slike tilfeller var det ikke tale om noe formelt eller systematisk forsvar, men om spredte uttalelser av mange slag der det ble tilkjennegitt holdninger og uttalelser som gikk i den anklagedes favør. Seks av tolv slike eksempler daterer seg fra årene etter 1660. Men det var forsvar fra familiemedlemmer som var vanligst i trolldomsprosessene.

Det synes likevel at familiemedlemmers støtte var begrenset, usikker og vaklende. Den som ble anklaget for trolldom var ikke garantert å bli vist støtte og solidaritet fra resten av familien. I enkelte tilfeller vitnet familiemedlemmer om tiltaltes skyld.

 

I 72 prosesser finnes eksempler på at tiltalte ble støttet av familiemedlemmer under prosessen. Dette tallet er meget lavt. En analyse av når støtten ble gitt, avslører hvor tilbakeholdene familien var med å tre inn i trolldomsprosessene på tiltaltes side. Bare i 19 av prosessene ble anklagede trollfolk «forsvart» av familiemedlemmer. De aller fleste støtteerklæringer fra familien ble gitt prosesser der det ikke forelå andre anklager enn injurierende utsagn mot tiltalte, altså prosesser der det ikke forelå prov med materielt innhold.

Personer som ble tiltalt for trolldom, kunne til vanlig ikke regne med familiens aktive støtte i andre tilfeller enn når det var forbundet med minimal fare for familiemedlemmene å fremkomme med slik støtte. Den mest effektive måte en trolldomsmistenkt kunne forsvare seg på, var ved å stevne injurianten, den person som hadde navngitt han eller henne. Vi kjenner til 95 eksempler på at den fornærmede stevnet injurianten. Stevningen ble enten uttatt av fornærmede selv eller av fornærmede ektefelle.

I tredjeparten av disse tilfellene var det menn som stevnet dem som hadde utpekt konene som trollkjerring. Ved slike stevninger kunne de mistenkte oppnå at injurianten ble straffet på æren om han ikke kunne bevise sine påstander. Men det viktigste for den ærekrenkende part var å få beskyldningene kjent døde og maktesløse. Ved å anlegge injuriesøksmål ville den ærekrenkende part stå i fare for selv å bli dømt skyldig i trolldom om han eller hun tapte saken.

Det var først når denne risikoen ikke var overhengende , at injuriesøksmål måtte fortone seg som et effektivt forsvarsmiddel for mistenkte trollfolk. Det er derfor ikke uventet at det store flertallet av slike søksmål, 61 av 95, tilhørte tidsrommet 1661-1700. Før 1650 hører det med til sjeldenheten at en trolldomsmistenkt person selv tok initiativet til igangsetting av prosesser. Dette gjaldt også i Rogaland der en har god kildedekning fra hele 1600-tallet. I tidsrommet 1601-1630 var 16 prosent av trolldomssakene injuriesøksmål. De neste 30 årene 22 prosent, og i årene 1661-1690 hele 30 prosent.

Den vanligste og ofte eneste mulighet tiltalte hadde til å forsvare seg mot trolldomsbeskyldninger, var ved å nekte seg skyldig i tiltale. De tiltalte hevdet hårdnakket sin uskyld så lenge de maktet å stå imot de forhør og den psykiske og fysiske tvang de ble utsatt for. I 125 prosesser har vi eksempler på deres standhaftige opptreden. Bare i 19 av disse prosessene framstod medlemmer av tiltaltes familie og støttet tiltaltes sak.

Fra slutten av 1500-tallet til etter midten av 1600-tallet stod tiltalte trollfolk for det meste alene om å forsvare seg. I denne perioden var troen på mistenkte trollfolks skyld så sterk at til og med selvforsvar ble tolket som forherdelse og tegn på skyld. Så sent som i 1670 oppfattet retten i Kristiansand det som tegn på skyld da to anklagede trollfolk nektet seg skyldig. Begge ble dømt til døden, torturert og brent!

Det er ikke godt å vite om de som ble henrettet som hekser følte seg skyldig, eller om de gikk i døden overbevist om sin uskyld. De anklagede var barn av sin tid. For dem var trolldom en realitet, slik som den var for anklagerne, dommerne og bødlene. Bare enkelte sterke personligheter i datidens Europa vågde å tvile på at hekseri var mulig.

Flere av de anklagede døde under fengselsoppholdet. Enkelte begikk selvmord i fangeskap. Om en kvinne i Bergen fortelles det at hun i 1662 «Qvalte sig selv i Fængselet før hun kom i Forhør. Kroppen kastedes paa Baalet». Andre omkom av kulde og sult. Mange av dem som overlevde fangeskapet, var døden nær av utmattelse når saken mot dem kom opp tinget.
 
Når de stakkars kvinnene ble anholdt og fengslet mistenkt for trolldom og hekseri, ble de ofte bundet til trekors i våte, kalde og fullstendig mørke underjordiske fangehull, eller de ble lenket til en mur ute i det fri. De var utsatt for rotter og mus og all slags vær, og måtte dessuten finne seg i voldshandlinger fra fangevoktere og geistlige.

Det hendte at de ble hengt opp i lenker etter at de hadde fått hendene og føttene knust på pinebenken. De led av frost og sult, og til slutt ble de langsomt stekt over åpen ild. Omfanget av denne forbrytelse vil aldri bli nøyaktig tallfestet. På det europeiske kontinent ble sannsynligvis millioner av kvinner brutalt myrdet som hekser av Den kristen kirke. I Norge, uten at noen vet det nøyaktig, er det snakk om at «bare» noen hundre kvinner ble brent på bålet.

Personer som ble satt i arrest i Norge mistenkt for trolldom, kunne regne med å sitte cirka seks måneder i forvaring før saken mot dem ble avsluttet. Mange satt fengslet i enda lenger tid. Tiden var ikke så nøye. Dessuten kunne man ikke kaste bort tid med å holde rettergang ved hvert solskifte. Heksen hadde godt av å tenke over sin skyld, og så hadde de jo hverandre til oppbyggende selskap. Fengsling av «trollfolk» på mistanke var vanlig i Norge slik det også var i Danmark, Sverige, Frankrike, England og Tyskland.

3. del

 




Formålet med fengslingen kan ikke bare ha vært å hindre «trollfolk» i å unndra seg straff. Mennesker ble fengslet når det forelå privat anklage om at de hadde utøvd trolldom. Men de ble også satt i forvaring av lensmann og fogd når det forelå rykte eller utleggelse. Arrestasjonen må ha vært motivert av en allmenn utbredt frykt for trolldommens realitet. Det skulle god fysikk til å holde ut den tids fangeskap, og som fattigfolk hadde de ikke det. Arrestoppholdet må av fangene blitt oppfattet som straff, og det må ha hatt samme nedbrytende effekt som tortur.

Som regel var det normalt friske mennesker som brått ble revet ut av sitt hjem og plassert i mørke og trekkfulle jord- og festningskjellere, der de frøs og sultet mens rettssaken mot dem ble forberedet. De var fratatt alle muligheter for selv å forberede noe som helst forsvar. I løpet av et nedbrytende fengselsopphold ble fangene forhørt og bedt om å tilstå av bøddel, fogd og prest. Fengslingen ble et rettsmiddel som virket i anklagernes favør.

For fangene fortonet flukt fra fengselet seg som den eneste mulighet til å unngå døden. Det var bare de færreste som unngikk å unnslippe prosessen på denne måten. I Norge kjenner vi til 13 fluktforsøk. Syv av rømlingene ble pågrepet etter kort tid. Den mistenkte person, hvis han eller hun slapp fra det med livet i behold, ble påført et offentlig skyldsstempel som det siden var vanskelig å bli kvitt.

I Norge er det flere eksempler på at prester samarbeidet med de som torturerte de anklagede. Denne Judasgjerning skjedde både i og utenfor fengselet. Prestene forhørte uskyldige mennesker og truet dem med tap av evig liv om de ikke tilstod enhver anklage som var rettet mot dem.

Det var sjelesørgerfunksjonen som gav prestene den formelle anledning til å spille en aktiv rolle i trolldomsprosessene. Ved å forhøre «trollfolk» utenfor rettslokalet og ofte før dom var avsagt, tøyet prestene denne funksjon langt utover det lovlige. Øvrigheten anså prestene som eksperter på trolldomsspørsmål, og prestene må selv ha ment at deres bistand var nødvendig i disse sakene.

Det norske presteskapet behandlet ikke trolldomsprosessene ved geistlige domstoler, som på kontinentet. Men de utstedte dårlige attester som talte som indisium ved bevisførsel. Det er dessuten påvist at prestene spilte en betydelig rolle ved utarbeidelse av lovgivningen.

Prestene hadde også et direkte ansvar for kjedeprosessene, fordi de samarbeidet med øvrigheten om forhør og tortur av mange menn og kvinner som var anklaget for trolldom. Ikke minst som et følge av prestenes forhør ble det demonologiske innslaget i prosessene utbredt og tilståelsene og anklagene mot andre fremtvunget.

Det utviklet seg et nett av bånd mellom lokalsamfunnets medlemmer, fogdene og prestene. Alle stilte seg positivt til utryddelse av «trollfolk». Disse båndene ble først oppløst på midten av 1600-tallet, under fremvekst av et offentlig kontrollapparat av fagdommere som sluttet å akseptere de overgrep og sviktende bevismaterialer som hadde vært en forutsetning for det høye antall trolldomssaker.

Særlig reagerte dommerne mot overgrepene i kjedeprosesser som hadde ført til henrettelse av mange uskyldig mennesker. Ukritisk og med stor iver hjalp prestene øvrigheten med å forberede og gjennomføre prosessene mot mistenkte trollfolk.

Geistlighetens manglende domsmyndighet i trolldomssaker ble langt på vei oppveiet av at prestene ble konsultert og var støttespiller for øvrigheten. Prestene forhørte uskyldige mennesker og truet dem med tap av evig liv om de ikke tilstod enhver anklage som var rettet mot dem. Forhørene foregikk vekselsvis på tinghuset, på fogdgården, på prestegården eller i fengselet. I en omfattende hekseprosess i Kristiansand som resulterte i flere henrettelser, ble det på rådhuset holdt avhør med «presternes nærværelse».

Forhør som ble ledet av en eller flere prester, var en effektiv og grusom psykisk tortur som fullt ut kan sidestilles med de fysiske lidelser mange av de tiltalte måtte gjennomgå i fengselet og på pinebenken. Prestene unnlot heller ikke å utøve sitt psykiske press mens tiltalte ble torturert av bøddelen.

Ifølge boken «Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet» av Hans Eyvind Næss (Universitetsforlaget), fortelles det at når en person under forhør begynte å gråte i frykt for den skjebne som ventet dem, tolket prestene dette som forherdelse forårsaket av djevelen.

Norske prester deltok ikke unntaksvis, men regelmessig når fangene ble torturert. I Bergen ble det i 1634 reist spørsmål om prester hadde deltatt under torturen av to henrettede «trollkvinner». Fem av byens prester bekreftet med ed å ha forhør kvinnene mens de ble torturert. Prestene foretok forhøret for å råde de tiltalte til «Sandheds Bekiendelse», som de sa!

At prestene hadde store innflytelse på trolldomsprosesser i Norge, er udiskutabel. Som samfunnets eksperter på trolldommens karakter og innhold, som ivrige og helhjertede trolldomsmotstandere, som samfunnets forvalter av sjelesorg og sakrament, og som voktere av tro og moral, ble prestene av øvrigheten overlatt en vesentlig ansvar for saksforberedelsene i trolldomsprosessene.

Hensikten med tortur var naturligvis å få de anklagede til å «tilstå». Tilståelsen hadde i løpet av middelalderen fått en stadig større stilling som bevismiddel. Samtidig som det ble lagt stadig større vekt på den tiltaltes egen bekjennelse, ble vitnebeviset og nektelseseden rolle som bevismiddel redusert.

4. del

 



Denne utvikling fant sted både på kontinentet og i Norden på 1400- og 1500-tallet der prosessførselen i de verdslige domstoler ble påvirket av den katolsk kirkes rettsregler (kanonisk rett) og inkvisisjonsprosessen. Særlig stor vekt ble tilståelsen tillagt i kjetter- og trolldomssaker. Slike saker var vanskelig å bevise utelukket ved hjelp av vitneprov. Tilståelsen ble derfor tillagt større beviskraft enn vitner.

Siden frivillig tilståelse viste seg vanskelig å oppnå, aksepterte først paven og senere verdslige myndigheter at det var nødvendig å bruke tortur for å fremtvinge tilståelse av kjettere og trollfolk. Fra kirken side ble dessuten tilståelse sett på som nødvendig om det skulle være mulig å redde de gjenstridige kjetteres og trollfolks fortapte sjel.

Bruken av tortur i trolldomsprosessene var blant annet begrunnet med at det var nødvendig for å få tiltalte trollfolk til å oppgi navn på medskyldige. Trollfolk var farlige mennesker. Myndighetene ønsket å oppsporet trollfolk for å få dem straffet.

De som ble anklaget for trolldom, ble selv tvunget til å angi eller utpeke (utlegge) «medskyldige». Slik oppsto omfattende kjedeprosesser som førte til massehenrettelser av «trollfolk» i mange land. I Norge fikk dette angiveriet med påfølgende kjedeprosesser tragiske følger.

I en trolldomsprosess i Kristiansand i 1670 anklaget Dorthe Fudevig, som selv var beskyldt for trolldom, seks andre presoner for det samme. Minst to av dem hun anklaget ble torturert og brent. I en kjedeprosess i Nordfjord i 1663 beskyldte flere personer fra samme familie hver andre for trolldom. Tre søsken, to søstre og en bror, ble brent. Brorens sønn og andre slektninger var også blant de anklagede i prosessen.

Prestenes forhør av «trollfolk», sammen med fogd, bøddel og private anklagere gav ofte resultat. Prestenes delaktighet i den verdslige øvrighetens utstrakte bruk av tortur og tvangsmidler mot de anklagede, bidro i vesentlig grad til å frembringe «tilståelse».

De fremtvungne «bevis» i trolldomsprosesser var ofte prestens fortjeneste. Og etter uker og måneder i forhør var det ynkelige kreaturer man omsider slepte fram i dagslys. Stundom råtnet klærne av kroppene på dem, og man måtte kjøpe nye til dem før bålferden.

Brenningen var en offentlig forlystelse og sømmelige, kristne mennesker hadde et visst krav på alminnelig anstendighet i klesveien.


 


Ragnhild hadde levd i hor og drevet med signeri «och Troldoms Trusler»,

slik at mange enfoldige folk hadde blitt «forført och bedragen».

 

Trolldomssaken mot Ragnhild Labe

11. juni 1669 ble Ragnhild Labe fra Sogn og Fjordane stilt for retten i Lærdal og anklaget for trolldom. Det står ikke i rettsdokumentet nøyaktig hvor hun ble født eller vokste opp. Sannsynligvis var det i Lærdal. Ragnhild var et menneske som på mange måter hadde falt utenfor samfunnet. Hun hadde rekt omkring med andre løse fugler og var tydeligvis forfallen til alkohol.

Det er ting som tyder på at Ragnhild likte godt å skryte av bragdene sine som trollkone. Når de vonde truslene hennes i blant slo til, fikk hun som så mange andre «trollkoner» rykte om at hun var vel bevandret i svartekunst.

Når Ragnhild skrøt av kunstene sine, var det trolig både for å hevde seg og sette skrekk i folk. Det kunne kanskje, iallfall for en stund, lønne seg for den som leve av tigging. Men på sikt kunne det være farlig. Livsfarlig! I retten var det ikke få som vitnet om hennes trolldomskunster. En av dem var Anders Olsson, «en Erlig Hussmand til holden paa Lærdals Ør». Han kunne fortelle at Ragnhild en dag hadde tenkt seg til Aurdal, og fikk en Bendt til å ro seg dit.

Da de var reiseklar, kom Anne Kjellsdatter springende og bad om å få være med. Det var greit. Da de hadde rodd en stund og kom fremfor kremmergården, ropte kona i huset, som var søster til Anne, fra land og spurte hvor Anne hadde tenkt seg. Hun svarte at hun skulle være med Ragnhild og Bendt til Aurdal. Da søstera hørte dette, ble hun sint og mente at Anne burde finne seg et bedre reisefølge enn slikt kjeltringspakk. Der hele endte med at Anne gikk ut av båten og ikke ble med på turen.

Utpå høsten var Ragnhild på besøk hos en Anders og kona Ingeborg. Der ble det pratet om ymse. Blant annet spurte Ingeborg om det var slik at kona i kremmergården hadde vært sint på Ragnhild den dagen de skulle ut på rotur. Ragnhild bekreftet dette. Det var visst slik at hun ikke var bra nok selskap for søsteren hennes. Men hun skal få igjen for det. Hun skal få en djevel for umaken sin, mente Ragnhild.

En stund senere ble kona i kremmergården «meget hefftig syg...» etter en barnefødsel. Hun ble så skral at hun måtte holde senga i 11-12 uker. Hun led av sting i hodet og gjennom underlivet uten at noen kunne forstå hvordan hun hadde fått disse plagene. En tid senere hadde Ragnhild vært innom Anders og kona igjen. Det hadde hun skrytt svært over at nå fikk kremmerkona lide fordi hun hadde vært så skamløs mot henne da de skulle ro til Aurdal. Dette vitnet Anders og kona om i retten.

Det kom også frem i retten at Ragnhild hadde levd et fælt så ryggløst liv. Hun vedgikk at hun hadde lagt seg inn hos en mann i Vik prestegjeld og levd i hor og fått barn med ham, selv om han hadde både kone og barn. Ragnhild fortalte at hun allerede hadde fått sin straff for dette. Hun hadde «lidt Straf til Kagen», som det står i tingboka.

De som ble dømt til «Straf til Kagen», ble på en offentlig plass bundet fast til en stokk, «Kagen», og fysisk avstraffet. Helst pisking. Denne straffemetoden ble fjerne på 1800-tallet.

Ragnhild hadde tydeligvis ikke tatt særlig lærdom av denne straffen. Noen år senere flyttet Ragnhild atter en gang inn hos en gift mann og «bedreffuet Hoer» med ham også. De to rømte til og med sin veg og flakket sammen i 13 år. Senere da kona hans døde, hadde Ragnhild og denne mannen giftet seg et sted oppe i Hallingdal.

Ifølge rettsdokumentene kunne Ragnhild benytte trolldomskunstene sine til litt av hvert. Ola Ivarsson hadde alltid vært en glup kar med børse. Men nå hadde han i lang tid vært helt hjelpesløs til å felle dyr. Støtt og stadig når han skulle løfte børsa og sikte, fikk han slik krampe i hendene at det var uråd for han å holde børsa stille. Det kunne ikke være andre enn Ragnhild som hadde brukt trolldomskunstene sine på ham, mente Ola.

Ragnhild nektet ikke for at det var slik. Ola kunne bare ha godt av dette, sa hun i retten. Han ville aldri gi henne smak av kjøttet når de felte dyr. Og forresten hadde hun en gang vært hos Ola og leget ham for en vond fot uten å få noe for umaken. Så nå kunne Ola bare gå der uten skyteevne i 2-3 år. Ifølge tingboka gikk det slik at Ola var ikke i stand til å felle dyr på flere år.

Ragnhild hadde til og med vært i klammeri med selveste presten, herr Knut; «forrige Guds Medtiener i Lærdal»

En dag Ragnhild kom til prestetunet, drev folkene hos presten med bygging av et ildhus. Hun hadde tenkt å stikke innom til dem, men da kom presten og jaget henne vekk. Ragnhild ble rasende sint. Hun gikk inn og sparket til vannkaggen og spyttet i et ølbrygg før hun strauk sin veg.

Presten Knut fikk ikke mye glede av ølbrygginga. Ikke en dråpe øl fikk han, selv om han hadde brukt nesten to tønner malt. Ragnhild sa i retten at hun ikke kunne huske denne episoden så godt. Hadde det hendt, så var det ikke gjort med ond mening. For søndagen etter hadde hun vært i kirken hos Knut og til og med gått til nattverd, kunne hun huske.

I retten kom det også frem at Ragnhild en dag hadde vært sint på en Knut Øye. Hun hevnet seg med å sette «skita» (diarè) på både han og naboene hans og hele deres hus, både koner og barn og tjenesteskap. Også buskapen ble så dausjuke at Knut mister hele 12 kyr. På nabogårdene strauk det med 8 dyr. I tingboka står det at dette var noe alle i nabolaget kjente til og kunne vitne om. Men akkurat dette ville Ragnhild ikke vedkjenne seg.

Det var ei annen taterkjerring som hadde skylda. Nemlig «Tater-Marete». Hun var sint på Knut fordi han hadde tatt fra henne et ullteppe hun hadde tigget til seg da hun og Ragnhild rekte i lag ute på bygdene. Det skjedde da Knut Øye skulle jage dem bort fra bygda.

Knut var «Stotarkonge» (en lavere polititjenestemann). Han hadde tatt fra dem alt de hadde tigget til seg, og da også dette ullteppe. Knut satte også fast mannen som Ragnhild da reiste sammen med.

Lagrettskarane var ikke helt sikker på om det var Ragnhild eller «Tater-Marete» som var skyld i alt det gale som hadde hendt Knut. Men selv om Ragnhild ikke var så dyktig i trolldomskunster som «Tater-Marete», så hadde hun nå likevel vært sammen med henne og tatt del i slike gjerninger som Guds og kongens lover forbyr «under Liffs Strad..», mente de. Ragnhild la ikke skjul på at hun hadde lært litt av hvert av «Tater-Marete».

Ragnhild sa at hun måtte ikke være mye lærenem om hun ikke hadde tilegnet seg en og annen kunst i alle de årene hun hadde vært sammen med denne taterkjerringa. Det kom også frem i retten at Ragnhild hadde kommet i krangel med ei kone på Mo og lovet henne vondt. Hun skulle få både blod og våg og snart ligge død, hadde Ragnhild sagt. Og det skjedde også.

Sønnen til denne kona, Josef, steg frem i retten og beklaget seg ille over at mora hans «døde i saadan Elendighed effter hendes Trusle». Lensmannen i Lærdal kunne fortelle at en gang hadde Ragnhild vært på Stødnum sammen med ei berykta trollkjerring som de kalte «Jydske-Anne».

Ragnhild hadde da som vanlig skrytt av trolldomskunstene sine. Hun skulle få «Jydske-Anne» til å krype omkring på gulvet og pipe som en mus, sa hun, og var så full at hun tisset på gulvet der hun sto.

Senere, sa lensmannen, var hun frekk nok til å rose seg av dette da hun fortalte om denne skammelige fremferden sin til prestekona, «..den dydige Matrone Anne».

Etter at avhørene var ferdig, kom retten frem til at Ragnhild allerede fra barndommen hadde levd er fælt ugudelig og forargelig liv. I dommen står det blant annet at hun hadde levd i hor og drevet med signeri «och Troldoms Trusler», slik at mange enfoldige folk hadde blitt «forført och bedragen».

Ragnhild fikk dødsstraff. Hun ble dømt fra livet ved å miste sin hals, heter det i dommen!

I regnskapet sitt til Bergenhus Amt for året 1669, skrev futen at Ragnhild Labe hadde sittet i fangehullet på futgården i ett år og 16 uker. Til dekning av utgiftene til mat eller «underhold» av Ragnhild i denne tiden, har futen regnet seg 36 riksdaler og 16 skilling. I regnskapet heter det også at bøddelen fikk «5 1/2 Rixdl.» for å henrette henne og for utgiftene han hadde i forbindelse med dette.