Her handler det om SIGØYNERE OG TATERE

Sigøynerne stammer i følge den vanligste teorien opprinnelig fra det nordlige India.

Tekst-Tekstutvalg: Kjell Arne Larsen.

 

Sigøynere er en betegnelse på historisk omvandrende folk i Europa som trolig stammer fra det nordlige India. Betegnelsen «sigøyner» er imidlertid unøyaktig og tillagt dem av andre europeiske folkeslag: i virkeligheten tilhører folkegruppen ulike språklige kulturer som betegnes som bl.a. roma (også kalt «romfolk» i noen norske medier), romani, sinti, kaale, m.fl. 

Noen av disse begrepene brukes om ulike grupper i ulike land. Det er uenighet blant sigøynere om hvilke begrep som bør brukes, og endel sigøynere oppfatter roma som stigmatiserende, mens andre har argumentert mot selve sigøynerbegrepet eller det tilsvarende engelske begrepet gypsy. 

De fleste sigøynere snakker det som i Norge blir kalt romanés, et språk som ligger nært moderne Indiske språk som hindi og urdu.

Det er ukjent hva ordet «sigøyner» betyr. Enkelte sigøynere oppfatter begrepet som nedverdigende og foretrekker begrep som angir språktilhørighet (roma, sinti), mens andre sigøynere ikke ser noen problemer ved begrepet som et samlebegrep for ulike men beslektede grupper. I Norge arrangerer sigøynere f.eks. Sigøynerfestivalen.


Romanifolkets flagg.

I Norge har betegnelsen «sigøynere» ofte vært sammenblandet med betegnelsen «tatere», egentlig brukt om en relatert (sub)folkegruppe, (også kalt «romani», «de reisende» og annet), som stammer fra samme indiske folk men kom på et tidligere tidspunkt og har et mer europeisk/nordisk  assimilert språk,  Romani . 

 


 Sigøynerne er et fargerikt folk som er kjent for sin dans og musikk. 
Russian Gipsy:
http://www.youtube.com/watch?v=_rxROly7H4k&feature=related   


I Norge og i andre nordeuropeiske land brukes betegnelsen roma spesielt om sigøynerne som i de nordeuropeiske land overveiende tilhører nettopp romani-gruppen. Det finnes derimot sigøynere som ikke er romani, og det finnes romani-grupper som ikke kan kalles sigøynere. 

Begrepene er altså ikke synonymer; begge begrepene omfatter tilleggsgrupper som ikke omfattes av det andre. Endel romanifolk har protestert mot kampanjer fra enkelte grupper for å innføre begrep som  roma  og  romfolk  for å betegne alle sigøynere de senere årene. 

Mange sigøynere oppfatter betegnelsen  roma  som stigmatiserende. Ordet «rom» brukt i «romfolk» betyr  mann .

Disse betegnelsene blir imidlertid brukt annerledes i andre land, hvor «romanifolket» gjerne brukt som en generell betegnelse på sigøynere og begrepet "tater" ikke eksisterer.

«Young Gypsies», William-Adolphe Bouguereau, ca. 1879.

 

 


Et gammelt bilde av en rikt dekorert sigøynervogn!

 

 

 


Tater! Splint! Fant! Fark! Finn!

«Fra 1800-tallet har betegnelsen «tater» gjerne blitt brukt på Østlandet og i Trøndelag i nedsettende form om reisende folk med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne, som gjerne snakket gebrokkent norsk. 

På Sørlandet og i Telemark har også betegnelsen «fant» vært benyttet, som «splint» ble benyttet på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som både «fark» og «finn».

«I Norge er det trolig omkring 5000–10 000 mennesker med tater-identitet i dag, men om man skal ta med alle som er av taterslekt må tallet trolig ti-dobles. Taterne selv hevder ofte å kunne gjenkjenne hverandre på utseendemessige trekk, klesstil, fremferd og andre særpreg»

Kilde: Tatere - Wikipedia

 
 
Norske tatere ble sammenlignet  med negrer, indianere og meksikanere. 

Velmenende personer, teologer og prester fra Eilert Sundt og frem til vår egen tid har nærmest hatt monopol på "den nestekjærlige omsorgen" for taterne. Hvordan er dette mulig? Ett hovedpoeng er fravær av empati; det vil si fravær av evnen til innlevelse. 

For problemet i all kristeligheten var at statskirkens representanter ikke kunne få seg til å se på taterne som likeverdige medmennesker. Målet var "at blæse Jesu ånd ind i de fuldstændig hedenske omstreifere".

«I forarbeidene til den steriliseringsloven av 1934 ble taterne omtalt på denne måten: "De hører til et undermåls folkeferd som stadig rekrutteres fra samfunnets bunnfall. Intellektuelt sett står de norske omstreifere i klasse med negre, indianere og meksikanere. Socialt og psykologisk er de å sette i klasse med vaneforbryterne».

Kilde:  Aftenposten

 


 
Linker til nettsteder om Sigøynere og Tatere:


 

Sigøynere - Wikipedia

 



 

Romanifolket - Wikipedia

 


Sigøynere i norsk historie - Video - NRK Skole

 

 


 

Tatere - Wikipedia

 



 

Jenny Emilie Pettersen, også kjent  som Tater-Milla (1886-1976).

 

Leksikon:Taterne - lokalhistoriewiki.no

 


 

 

En taterfamilie fotografert på Svanevikens arbeidskoloni på Nord-Møre omkring 1910.

 

Svanviken arbeidskoloni - Arkivverket


 

Omreisende tiggere og landstrykere!


Først på 1800-tallet ble betegnelsen «tater» brukt på omreisende tiggere og landstrykere. (LANDSTRYKER – litt av et ord : -)

Men tatere eller landstrykere og løsgjengeri var et kjent fenomen i by og bygd i Norge allerede på for flere hundre år siden. Og et samfunnsproblem myndighetene forsøkte å redusere.

I en lovbestemmelse fra 1558 blir det opplyst at kongen var kjent med at arbeidsføre menn drog omkring i Norge uten å ha fast bosted og uten å ta seg fast arbeid. Det ble slått fast i lovs form at arbeidsføre som bare drev med tigging, skulle fanges og settes i arbeid. Arbeidsuføre skulle derimot få et tiggerbevis og lov til å tigge. 

I 1573 og 1574 innskjerpet kongen øvrighetens plikt til å gripe inn mot tiggere og landstrykere. De begikk lovbrudd og var til stor byrde i samfunnet «Gud til fortørnelse og våre undersotte til besvær og skade». 

I 1587 ble avstraffelse av tiggere og landstrykere ytterligere innskjerpet. Det ble påstått at tigging tiltok fordi de lokale embetsmennene ikke avsa strenge nok straffer. I 1591 ble lensherrer, fogder og prester pålagt å sørge for å få fengslet personer som drog «Landene igjennem med Ørkesløshed og Ulempe». I 1599 ble det bestemt at landstrykere skulle dømmes til straffearbeid på København slott eller på festningene. 

Årsaken til nødvendigheten av de strenge straffene ble, i et brev av 1602, begrunnet med at «alle vegne her udi landet skal findes en hel hob løsgengere, som omstrippe och omløbe fra et sted til det andet och blant vorre undersotter bedrifve stuor motvillighed och bedrageri». 

I 1657 skrev kongen til lensøvrigheten at de to ganger hvert år skulle foreta «inqvistition» eller undersøkelser mot alle som ikke hadde fast arbeid. De som ikke kunne dokumentere at de tilhørte den lokale menighet, skulle straks pågripes og sendes på tvangsarbeid eller straffes «uti husbondens jern». 

For å bedre kontrollen med innbyggerne, skulle presten skrive ut attest på latin til alle sognebarn. Dette dokumentet fikk passfunksjon. I lovbestemmelser av 1673 og 1684 ble det påbudt at unge mennesker skulle skaffe seg fast arbeid eller få seg en jordplass (husmannsplass), om de ikke skulle være henfallen til straff.

 
Dette sigøynerparet fra Bulgaria er på tiggerferd  i Ålesund hver helg. Hun tigger til trekkspillmusikk av ham. De kan ikke et ord norsk og ikke et ord engelsk, og de smiler hele tiden. Bildet ble tatt i Ålesund sentrum, 22. 6 - 2012.

Din overskrift