HER HANDLER DET OM PÅSKE

Tekst-tekstutvalg: Kjell Arne Larsen

 

Den «kristne» påsken eller påskehøytiden, er historisk sett et fortsettelse av den jødiske festen «Pæsach», som blir feiret til minne om jødefolkets utgang fra Egypt. Dette skal ha skjedd omkring år 1300 før Kristus.    

Jesus død og påståtte oppstandelse i cirka år 33 gav festen et nytt innhold. Men selve tidspunktet for den kristne påskefeiringa ble først bestemt på et kirkemøte i Nikea i 325. 

 

 

Jesus død og påståtte oppstandelse i cirka år 33 gav den jødiske festen et nytt innhold.

 

Den jødiske festen ble feiret ved første fullmåne etter vårjevndøgn (21. mars). Festen begynte når månen var full. Uavhengig av hvilken ukedag fullmånen falt på.

Da festen ved Jesu påståtte død og oppstandelse fikk et nytt innhold, ville de kristne feire Jesu påståtte oppstandelse på en søndag. Noe som førte til at kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte at påskedag skulle være første søndag etter fullmåne etter 21. mars. Faller denne fullmånen på en søndag, skal det være neste søndag. 

Påskefeiringen retter seg etter den «sykliske måne» (en tenkt måne som beveger seg med jevn hastighet) og ikke den virkelige. Tidligste dato påskesøndag kan falle på, er 22. mars. Den seneste: 25. april.


 

JØDISK PÅSKE - KRISTEN PÅSKE

 

Påske -  Pesach

Palmesøndag  -  Skjærtorsdag   

  Langfredag - Påskeaften - Påskedag

 


 


Hva var Jesu siste ord på korset?

I sine evangelier forteller Lukas og Johannes ulike versjoner om hva som var Jesus siste ord på korset. Mens Matteus og Markus forteller det samme. Her har enten Matteus kopiert Markus. Eller Markus kopiert Matteus!

Her er hva Lukas forteller: ”Det var nå omkring den sjette time. Da ble det mørke over hele landet helt til den niende time. Solen ble formørket. Og forhenget i templet revnet midt etter. Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han”. (Lukas 23:44-46).

Johannes forteller at Jesus siste ord var: ”Det er fullbrakt!” ” Det stod et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.” (Johannes 19:29-30).

Og her forteller Matteus og Markus det samme:

Først Matteus: ”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Da noen av dem som stod der, hørte det, sa de: Han roper på Elias! Og straks løp en av dem til, tok en svamp og fylte den med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke. Men de andre sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å frelse ham! Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden”. (Matteus 27:46-50).

Og så Markus: ”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo'i, Elo'i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Noen av dem som stod der og hørte det, sa da: Se, han roper på Elias! En løp da til og fylte en svamp med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke, og sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å ta ham ned! Men Jesus ropte med høy røst og utåndet”. (Markus 15:34-37).

► Som alle kan lese, forteller altså Lukas og Johannes ulike historier. Mens Matteus og Markus er samkjørte! Hva er det korrekte?  Kanskje ingen av dem?


 

Døde Jesus på korset? Eller?

Kan det tenkes at Jesus ikke døde på korset? At han rett og slett bare gikk i koma etter pinslene han ble utsatt for?  Til og med Pontius Pilatus undret seg over at Jesus allerede var død, etter relativ kort tid på korset. Romerne hadde gode kunnskaper om hvor lenge korsfestede holdt ut før de døde.

De to røverne som var korsfestet sammen med Jesus, var tydeligvis ikke døde da romerne ville avslutte henrettelsene. Derfor tok de livet av dem. Men ikke av Jesus, for de trodde han allerede var død.

- ”Det var beredelsesdagen. For at ikke de døde legemer skulle bli hengende på korset sabbaten over – for denne sabbat var stor – bad jødene Pilatus om at deres ben måtte brytes og deres legemer tas ned. Soldatene kom da og brøt benene på den første og den andre som var korsfestet sammen med ham.  Men da de kom til Jesus, så de at han allerede var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann”. (Johannes 19:31-34).

Markus forteller at Jesu legeme ble overlatt til Josef fra Arimatea.

- ”Det var alt blitt kveld. Og da det var beredelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten, kom Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og bad om Jesu legeme.

Men Pilatus undret seg over at han alt skulle være død. Han kalte til seg høvedsmannen og spurte om det var lenge siden han døde. Da han hadde fått det å vite av høvedsmannen, gav han legemet til Josef. Så kjøpte Josef linklede, tok Jesus ned og svøpte ham i linkledet. Han la ham i en grav som var hogd ut i berget, og rullet en stein for inngangen til graven”. (Markus 15:42-46).

Som nevnt: De to røverne levde fremdeles da romerne ville avslutte henrettelsen. Og derfor ”brøt benene” på dem og tok livet av dem. Romerne trodde Jesus allerede var død, og rørte ikke ham. Men overlot legemet hans til Josef fra Arimatea!  Etter tre dagers intens pleie kom Jesus til hektene igjen og dukket opp som ”oppstanden fra de døde”! 

► Var det slik det skjedde?



 
På den tredje dagen etter korsfestelsen stod Jesus  opp fra det døde, hevder Bibelen! 
 
Motstridende påstander i Bibelen om oppstandelsen!

 

I fortellingen om Jesu oppstandelsen, gjengitt i alle de fire evangeliene i Det nye Testamente: (Matteus kapittel  28, Markus kapittel 16, Lukas kapittel 24 og Johannes kapittel 20), har er de fire evangelistene sterkt avvikende varianter. 

 
Hos Matteus kommer det en engel og setter seg på steinen og skremmer vaktene når de to Mariaene kommer for å se til graven. For deres øyne ruller engelen vekk steinen. 
Hos Markus er steinen allerede rullet fra og engelen sitter inne i grotten og formidler budskapet. Her er dessuten Salome med på lasset og bivåner det hele. 

I Lukas-evangeliet er det ikke lenger en engel som venter der inne, men to, når kvinnene kommer. De er foruten de to Mariaene nå snakk om Johanna og alle de andre 

Hvis en av fortellingene i denne historien er den korrekte, må jo de tre andre være løgn. Alle kan jo ikke være sanne? Samtidig? ELLER kanskje de kan det i troende kretser?  


Ifølge Bibelen var Maria Magdalene den første Jesus viste seg for etter oppstandelsen.

 

VAR JESUS FORKLEDD?

En av de funderlige ting angående Jesu oppstandelsen, var at disiplene IKKE kjente Jesus etter den påståtte oppstandelsen. Selv om de hadde vært sammen med Jesus over lengre tid, kjente de ham ikke igjen. Da han dukket opp, ble de ”forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så”! 

Jesus måtte til og med overbevise dem om at han ikke var en ånd ”For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har.”

HVORFOR kjente ikke disiplene igjen Jesus, før en stund etterpå?

Var Jesus forkledd, i  frykt for å bli gjenkjent og arrestert av Romerne?

Her er hva Lukas forteller om da Jesus møtte disiplene etter korsfestelsen:

- ”Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!

 


Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i deres hjerter? Se mine

Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her? De gav ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. Og han tok det og spiste det mens de så på.

Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene”. (Lukas 24:34-45).

 


  

Påsketradisjoner, skikker og oppfatninger!

Gjennom tidene har påskehøytiden vært forbundet med mange rare tradisjoner, skikker og oppfatninger. Trøste og bære! Påskemorgen var sola så glad over Jesu oppstandelse at den danset av lykke. Skjærtorsdag måtte man ikke hugge med øks, for tråkket man på sponet ble man halt for resten av livet. 

Langfredag var det vanlig å piske hverandre for å lide sammen med Jesus. Og i påska hadde heksene større evne enn ellers til å drive med djevelskap. Helt forferdelige var de. De skremte og plaget folk så det var en gru. 

Allerede tidlig i påska satte heksene i gang. De plaget folk på alle mulige måter. De tyvmelket kuene til bøndene, stjal mat fra stabburet og bråket og herjet som aldri før. For å hindre heksene i å stelle i stand bråk og uhygge i påska, var øvrigheta pålagt å passe ekstra godt på dem. Men det var ingen lett sak. For i påska fløy nemlig heksene usynlig gjennom luften. De føk opp og ned i pipene til folk, forbi kirketårn og over de høyeste tretopper. Øvrigheta hadde det ikke greit! 



Påskeonsdag og Skjærtorsdagvar det mulig å «ringe ned» heksene med kirkeklokkene. De som falt ned omskapte seg til griser eller geiter. Klarte man å skade disse «dyra», ved for eksempel å hugge dem i foten, var det en enkel sak å finne de kvinnene i bygda som hadde blitt skadet slik når de var i dyreham.

Palmesøndag begynte folk så smått å forberede seg til påske. En vanlig skikk var at ingen skulle gå ut denne dagen, utenom til kirke. Og gjester tok man ikke imot. På palmesøndag hadde folk med seg kvister til kirke for å få dem innviet. 

Denne dagen kunne man få vite hvilket vær det ble om sommeren. Regnet det, ble det en våt sommer. Men var dagen klar så lenge at de rakk å sale en hest, så ville det likevel bli en fin sommer. Blåmandag er mandagen før påske blitt kalt. Da gikk det helst i sort, sorte klær og sort alterduk. 

Påsketirsdagen ble kalt hvitetirsdag. Da spiste de hvitmat, melkemat, i form av mager suppe og grøt. Påskeonsdag ble feiret med omtrent de samme skikkene som askeonsdag (onsdag etter fastelavenssøndag). Prestene drysset akse fra fjoråret i kirka. Menigmann gikk litt lenger og blandet aske i brøddeigen og i grøten. Også suppen ble krydret med aske. Maten skulle ellers være enkel. Kjøtt måtte de ikke en gang tenke på om de ville ha lykke med buskapen til sommeren. I Norge forsvant denne «asketradisjonen» på 1800-tallet.


 

Skjærtorsdag måtte ingen gjøre husarbeid, for alt som stakk, økte Jesu pine. Hugge med øks var også en vederstyggelighet, for Jesu kors var tilhugget skjærtorsdag. «Skjærtorsdag maa ey hugges med øxe, thi flyr sponet over fææet, eller fææet træder derpaa, bliver det sygt og altid halt». 
 
Lufta hadde en rensende evne på skjærtorsdag. Derfor bar man de syke ut i frisk luft. Tok de ut seng og sengklær, så slapp de møll det året. Ja, om det så var lus, så skydde de sengklær som hadde fått skjærtorsdagslufta i seg. Hvis det første man så denne dagen, var en katt, ble man lat. Men så man en hest, ble man sterk som en. Ei kråke var tegn på at man fikk lus. Og så man ei ku, ville man oppføre seg «toskut».


Langfredag var den mest  spesielle dagen i påska!

Da skulle man lide sammen med Jesus. En måte å gjøre det på, var å putte sand i skoene, og gå til blodspruten stod. Å piske hverandre var også vanlig. Skulle det gjøres skikkelig og forsvarlig, måtte man la seg piske til man hadde blåstriper over heile ryggen. Dette kaltes «å gi hverandre langfredag». Det var, mente folk, viktig «å kjenne Frelserens lidelse». 

På langfredag ble det mange steder overhodet ikke laget i stand mat. Det eneste huslyden fikk servert, var noen malte korn med lange spirebusker, som husmoren hadde gravd ned i ildstedet dagen i forveien. Næringsrikt. Men uspiselig. Andre steder fastet de til langt ut på ettermiddagen. Når de først spiste, var det helst saltsild, blodpølse og risgrøt. Tørsten av saltsilda minnet om Frelserens pine, blodpølse og ris om korsfestelse og pisking. 

En tradisjon var det også å slite hardt og utføre arbeide som var ubehagelig. Ikke alle prester så med blide øyne på at folk arbeidet denne dagen. «Dere skal holde hviledagen hellig», minnet prestene folk om. Men det tok lang tid før bøndene godtok langfredag som helligdag. Arbeidet var deres måte å vise verdighet på. De som stod først opp på langfredag, brukte å ta sopelimen, og banke de som lå. Å rise folk på senga denne morgenen kaltes «Langfredags-skjerpa». 

En annen tradisjon som kaltes «Langfredagssyndebot», gikk ut på at kvinnene skulle vaske hodet sitt i iskaldt vann, og etterpå kjemme seg med en kam som reiv sterkt. Enda verre var det for en kvinne som hadde fått barn utenfor ekteskapet. Hun skulle, etter den pinefulle kjemminga, ta «riskrone» på hodet sitt og med barnet på armen gå tre ganger rundt gården. Etter det måtte hun samle fôr til dyra og mate dem. 

De som ikke lot seg selvpine på Langfredag, eller som av en eller annen grunn ikke gikk til kirke, måtte på fastende hjerte langlese fra «Gudelige skrifter». De startet klokka ti og leste i ett renn til klokka to om ettermiddagen. «Først var det lidingssoga, så var det ei av disse utrøytelige lange predikene, deretter mange kapittel av Johan Arndt, og så song dei salmar til dette att». 

Heller ikke barna fikk mat før langfredagslesninga var ferdig: «Me borni var so svoltne at det gol i oss», fortalte en kar som hadde opplevd dette som barn: «Mamma snitta til oss mat av og til i kjøken. Ho var ikkje so striks som han pappa. Men det drog oss ikkje noko».



Påskeaftenforberedte folk seg til den glade tid som skulle komme. Det skulle vaskes og skures både høyt og lavt. Og såkorn og matvarer ble velsignet etter alle kunstens regler. Det var best å holde seg hjemme påskeaften. Jesus var død og onde makter regjerte verden. For å verne seg mot disse kreftene, malte folk kors over døren. Da var de trygge. Kors var nemlig noe de onde fryktet, og de våget ikke nærme seg et sted som hadde dette merket.

Påskeaften sendte de «påskebrev» til hverandre. Brevet inneholdt som regel ei tegning av ei heks på full fart til Blokksberg eller et annet høvelig fjell. Feiring av påskedag startet grytidlig. Før sola stod opp, drog de til fjells. Når sola rann kunne de se den danse av glede over Kristi oppstandelse. Lykkelig var den som fikk se sola danse. Hell og fremgang var sikret for resten av livet. Så godt kunne det gå enkelte at de endte som prest eller prestefrue! 

Alle peispiper måtte feies påskedag, for å renses etter heksenes ville ferd tidligere i uka. Ingen vågde å koke mat før dette var gjort. Og så brente de ni forskjellige vedsorter, krutt og svovel, for å se hvor røyken bar hen. Drev den mot kirkegården, kom døden snart som gjest. 



Påskedag var det vanlig at giftesjuke bondejenter tok med seg ett egg når de reiste til kirke: «Dei bar det under kleda innåt nakne skinnet på brystet. Etter gudstjenesten gav dei egget til den guten dei elska, og sume gongar fikk guten lov til å ta egget sjøl». 2. Påskedag var påskehøytiden over. Da slo folk seg løs og festet med mat og drikke, lek og dans. En vanlig skikk i de fleste bygdene var at buskapen ble sluppet på beite denne dagen.