Gange-Rolv

Foto: Kjell Arne Larsen

Tekst: Kjell Arne Larsen

 

Vikingen Gange-Rolf (Hròô-ulfr (Hrôlfr)

Statua som skal forestille vikingen Gange-Rolf eller Rollon, som franskmennene kaller ham, har stått på en marmorsokkel i Ålesundparken siden 1911.

 

Gange-Rolf skal ha blitt født omkring år 860 og døde i cirka år 932. Gjennom tidene er han blitt kalt både Rolv, Rollon og Roberth, men opprinnelig het han visstnok Hròô-ulfr (Hrôlfr). Men hva er saga og hva er sagn om denne viltre vikingen som i 911 skal ha grunnlagt hertugdømme Normandie i Frankrike? Var han dansk? Eller kanskje Sunnmøring - fra Vigra eller Giske? Ja, si det!

 

Sagaskriftene beretter relativt lite om Gange-Rolfs liv og skjebne. Nesten alt om ham er dunkelt. Tåkelagt. Det er så vidt vi kan skimte ham gjennom fortidens litterære gaver.

 

Ifølge norrøn sagatradisjon var han sønn til Ragnvald Mørejarl og hans kone Hild. Allerede i ung alder, stadig ifølge norrøn sagatradisjon, drog Rolf på vikingferd og herjet i Østersjølandene. En sommer han kom tilbake til Norge, fortsatte han sin ville fremferd i distriktet rundt Viken (Oslofjorden). Kong Harald Hårfagre befant seg i Viken da dette skjedde. Kong Harald hadde strengt forbudt å rane innenlands, og ble rasende da ryktet om Rolfs fremferd nådde ham. Han lyste Rolf fredløs og så og si kjeppjaget ham fra Norge.

 

Rolfs mor Hild drog til kongen og bad om nåde for sin sønn. «Men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be», skriver Snorre. Rolf rømte ut av landet vestover. Først drog han til noen slektninger på Orknøyene, og siden til De britiske øyer. Der skal han ha giftet seg med ei irsk eller skotsk kvinne og med henne fått datteren Kadlin (Katarina), som ble stammor til mange store ætter. Seinere, omkring år 900, drog Rolf til Frankrike, hvor han ble leder for de norrøne vikinger som gjorde livet surt for de innfødte. Stakkars franskmenn. De hadde det ikke greit.

 

Gange-Rolf og de norrøne vikingers herredømme over Normandie i 911 var et resultat av mangeårig krigføring mot franskmennene. Så tidlig som i 840-åra ranet norrøne vikinger Rouen, Paris, Chartes og andre franske byer. Og voldsbølgene fortsatte i tiår på tiår, preget av vill ødeleggelse og plyndring. Vikingenes raske fartøyer stevnet som grådige gribber på franske elver. Krigerne var robuste. Sterke og nådeløse. Angrepene kom som lyn fra klar himmel. Overfallsmennenes sverd sparte ingen. De hogg ned alt som kom i deres vei.

 

Om vikingenes herjinger i Frankrike noterte en krønikeskriver: «Det fantes ikke en vei som ikke var kantet av lik, av prester og lekmenn, kvinner, barn og spedbarn. Fortvilelsen bredte seg i landet, og det så ut som alle kristne var dømt til fortapelse». Naturlig nok var franskmennene vettskremt. Og fra denne tid stammer nok den ofte gjentatte bønn: «O, Herre. Befri oss fra nordboernes raseri».

 

I 891 klarte franskekongen Karl den Tykke omsider å kjøpe seg fred med hjelp av en enorm pengesum. Men tre år seinere stod vikingene igjen utenfor Paris. Denne gang ble de slått tilbake. Omkring 896 var vikingene atter å se på Seine. Da klarte de å sette seg fast ved Seins munning, og startet erobringen. Det er ikke godt å si nøyaktig årstall når Gange-Rolf dukket opp på den fransk arena som «Rollon», og ble leder for norrøne vikinger. Muligens var det i et av de første årene på 900-tallet. Ifølge gamle skrifter overtok «Rollon», eller Gange-Rolf, lederskapet etter vikinghøvdingen Hasting. William av Malmsbury, som omkring 1120 skrev de engelske hertugers historie, forteller iallfall at normannerne fører var «først Hasting og snart etter Rollon». Som leder for vikingene gjorde Gange-Rolf det stort. Med sin hær klarte han å erobre et stadig større område.

 

Men etter mye om og men og harde kamper ble det omsider fred mellom Gange-Rolf og franskekongen Karl den Enfoldige, som visstnok ikke var så enfoldig likevel. I 911 møttes partene i et lite kapell i byen St. Claire-sur-Epte og ble enig om en fredsavtale. Gange-Rolf svor kongen troskap og ble utropt til hertug av Normandie. Året etter tok Gange-Rolf mot kristendommen og lot seg døpe med navnet Roberth.

 

Det er ytterst lite man vet om Gange-Rolfs regjeringstid som hertug av Normandie. Men noget er det jo. En ting er iallfall sikkert: Det ble ikke fred og ro i Normandie sånn over natta. Selv under sin nydøpte leder fortsatte vikingene med å myrde prester og bringe offer til avgudene. I krig deltok de også. Det var da Gange-Rolf og hans menn hjalp Karl den Enfoldige med å slå tilbake kongens fiender. Men etter hvert ble det roligere tider i dette krigsherjede landskapet. Og snart avtok også plyndringstoktene som hadde sitt utspring fra vikingområdet i Normandie.

 

Bevis på at vikingen i Normandie i begynnelsen av Gange-Rolfs regjeringstid fortsatte med sin gamle vane å drepe prester og ofre til avguder, er å finne i en bevart korrespondanse mellom Erkebiskop Vitto av Rouen (som i 912 skal ha døpt Gange-Rolf) og Erkebiskop Herve av Reims, samt den daværende pave, Johannes 10. (Pave 914-928).

 

I et brev til Herve lurte Vitto på hvilken fremgangsmåte og holdning man fra kirkelig hold burde innta ovenfor de normannerne som nylig var døpt, og som det burde være kirkens oppgave å ytterligere befeste i den kristelige tro. Erkebiskop Herve sendte brevet med forespørselen videre til pave Johannes 10. I pavens svarbrev (som er bevart) anbefaler paven at man går frem med mildhet og tålmodighet overfor de nydøpte, samtidig som han sukker tungt over hvor fjernt normannerne ennå var fra å leve kristelig. «De fortsetter», skrev paven, «med å myrde prester og bringe offer til avgudene. Ja, de holder til og med måltid på ofrene». (Å «holde måltid på ofrene» vil si å spise det blotede hestekjøtt, eller annet offerkjøtt, under den påfølgende blotefesten. Kort sagt: En gammel hedensk, norrøn skikk).

 

Pavens brev viser at overgangen fra vill hedendom til Kvite Krist ikke gikk smertefritt for seg i Gange-Rolfs Normandie. Men som nevnt gikk det bedre etterhvert. Ja! Det fortelles til og med at innbyggerne i Normandie under Gange-Rolfs styre etterhvert ble så fredelig og lovlydige at gullringer kunne henge på trær i årevis uten at noen knabbet dem. (Tro det eller ei)! Gange-Rolf var hertug over sine landskapelige herligheter i ett par tiår. I året 932 sloknet han etter et langt og stritt liv - «knekket av strev».

 

Allerede i 927 gav Gange-Rolf styrelsen av Normandie til sønnen Vilhjalm Rolfsson Langsverd. Den karen skal i 950-åra ha blitt myrdet i Paris under mystiske omstendigheter.

 

Gange-Rolf er gravlagt og hviler sine slitne lemmer i katedralen i Rouen i Normandie. Marmorkista eller sarkofagen til Gange-Rolf står ved siden av koret i den imponerende store katedralen. I en sarkofag like ved ligger sønnen, den andre hertug av Normandie, Vilhjalm Rolfsson Langsverd. I en marmorkiste ved siden av ham igjen ligger en annen etterkommer av Gange-Rolf. Selveste Richard Løvehjerte, som var konge av England. I over 1000 år har disse marmorkisten vært oppbevart i katedralen.

 

Da Gange-Rolf døde i 932 var katedralen ikke ferdig restaurert etter at vikingene cirka 90 år tidligere hadde rasert bygningen. Sarkofagen til Gange-Rolf og sønnen Vilhjalm må derfor ha vært plassert et annet sted i begynnelsen. Men da den nye katedralen ble innviet i 1063 kom kisten på plass. Til stede under innvielsesermonien var den daværende hertug av Normandie, Vilhelm. Han var Gange-Rolfs etterkommer i 5. ledd. Tre år senere erobret han England og fikk tilnavnet «Erobreren».

 

De tre kisten har i tidens løp fått stått delvis i fred. Frem til 2. Verdenskrig sto kistene i et lite sidekapell i katedralen, men ble flyttet inn i koret i den store katedralen etter et engelsk flyangrep. Ei engelsk bombe traff nemlig sidekapellet og slo av venstre fotblad på statua av Gange-Rolf, som ligger på toppen av sarkofagen. Mange har fundert på om det virkelig er Gange-Rolf som ligger i denne sarkofagen i Rouen. Kista er visstnok aldri blitt åpnet. Men likevel skal det ikke være tvil om at den inneholder de jordiske rester etter Ragnvald Mørejarls sønn. Om vi skal tro gamle skrifter så slår de nemlig bestemt fast at Gange-Rolf etter sin død ble lagt i ei marmorkiste som senere ble plassert i katedralen.

 

«Født av kongers og hertugers overlegne blod»

 

Hovedkilden til Gange-Rolf eller Rollons historie er skrevet på 1000-tallet av den franske munken og krønikerskriveren, Dudo fra St. Quentin.

 

Dudo forfattet omkring 1015 «De normanniske hertugers historie». Mange forskere har uttrykt skepsis til Dudos pålitelighet som historieskriver, og de setter heller større tiltro til de islandske sagaforfatternes skildringer av Rollons opprinnelse og skjebne. Det er i denne anledning likevel på sin plass å ta med litt om det Dudo forteller om Rollon. Muligens hans litterære etterlatenskaper har litt sannhet i seg. Dudo forteller at Rollon stammer fra Dacia. Dette er blitt forklart som Danmark.

 

Men Dudo brukte ofte «Daci» (Daner) som fellesnavn for dansker og nordmenn, noe som vier at Dudos påstand om at «Rollon stammet fra Dacia», ikke nødvendigvis er Danmark, som så mange dansker har hevdet, men like godt Norge.

 

Dudo forteller videre at Rollon ble gift med Papa, datter til høvdingen Berengar i Bayeux - som fødte ham sønnen Vilhjalm. Deretter, i 912, skal Rollon ha giftet seg med Gisla, datter til Karl den Enfoldige. Begge ekteskapene blir av enkelte historikere ansett som uhistorisk, skriver Halvdan Koht i sin biografi over Gange-Rolf. (For spesielt interesserte kan det nevnes at Dudos skrifter er oversatt til norsk av R A. Munck: «Det Norske Folks Historie», side 655-65). Ifølge Dudo var «Rollon født av kongers og hertugers overlegne blod».

 

Denne beskrivelsen passer aldeles utmerket på den islandske «slektskapen» til Gange-Rolf. Kort sagt: At faren var Ragnvald Mørejarl, som igjen stammet fra fordums storheter på den norske politiske arena. Iallfall etter datidens begreper.

 

Ifølge sagaskriver Snorre Sturlason ble tippoldefar til Gange-Rolf kalt Halvdan den Gamle. Han skal ha vært konge over Valdres og Ringerike og stamfar til mange store ætter. Hans sønn, Gange-Rolfs oldefar, var en mektig jarl kjent under navnet Iver Opplendingsjarl. En ringere storhet var sannsynligvis heller ikke bestefar til Gange-Rolf. Han het Øystein Glumra og skal ha hersket på Møre før Hårfagres tid. Men den største av Gange-Rolfs forfedre var uten tvil hans far, Ragnvald Mørejarl.

 

Den gubben må ha vært en smart kar. Han klarte å manøvrere seg nesten helt til topps i det norske politiske hierarki på 800-tallet. Far til Gange-Rolf, Ragnvald Mørejarl, het egentlig Ragnvald Øystensson. Nøyaktig årstall når han levde er usikkert. Han ble med alle forbehold født omkring 825 og døde trolig på slutten av 800-tallet. Med sin hustru Hild hadde Ragnvald tre sønner; Rolf, Tore og Ivar. Dessuten hadde han tre frillesønner; Rollaug, Hallad og Einar. Ragnvald skal også ha hatt en datter utenom ekteskapet - kalt Tordis.

 

Ragnvalds karriere som Mørejarl startet omkring 865 da han av Harald Hårfagre ble satt til å styre over fylkene Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre, som kongen hadde erobret etter to blodige slag ved Solskjel på Nordmøre.

 

Men selv om Ragnvald styrte hardt i mange tilfeller, var han visstnok likevel en relativt populær hersker. Et vitnesbyrd om dette er å finne i den islandske «Landnåmsboka». I ei fortelling der går det frem at bøndene på Sunnmøre søkte råd og pleide omgang med jarlen som en intim og god venn. Men mot sine fiender var han knallhard. Ingen nåde det i gården. Blant annet tok han livet av Firdakongen Vemund, som han brente inne sammen med 90 mann. Ifølge Snorre var det Ragnvald som skar håret til kong Harald etter at landet var samlet til ett rike. Da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på ti år. Før «hårskjæringa» ble kongen kalt Harald Luva. Men etterpå gav Ragnvald ham nytt navn og kalte ham Harald Hårfagre.

 

Merkelig nok bevarer de gamle sagaer en absolutt taushet hvor Ragnvald Mørejarl hadde sitt faste jarlesæte, og altså hvor Gange-Rolf vokste opp. Mange påstander og teorier har vært lansert. En av Norges mest betydningsfulle historiker, Halvdan Koht (1873-1965) antok som temmelig sikkert at Ragnvald Mørejarls høvdingsæte lå på Giske (Norsk Biografisk Leksikon 1950). Uansett! Vi får trolig aldri med 100 prosent sikkerhet vite hvor Ragnvald residerte på Møre. Men når vi tenker på at Giskeætta kappe 100 år etter Ragnvalds død etablerte seg og styrte sitt imperium fra Giske, så skulle det være mer enn merkelig om ikke «forfedrene» til Giskeætta slo seg ned nettopp på det gamle høvdingsæte til Ragnvald Mørejarl.

 

Vigra er også nevnt som Ragnvald Mørejarl og Gange-Rolfs grønne øy. Men at Vigra skal ha fostret opp Gange-Rolf, er en historisk misforståelse. Presten Hans Strøm (1726-1797) har delvis skyld i denne villfarelse, samt biskop Naumann, som var biskop på 1800-tallet.

 

Strøm forteller selv i sin «Søndmørs Beskrivelse» at da han kom til Vigra for å søke etter Gange-Rolfs skipsstø, var det ingen på Vigra som kjente til et sagn om at han skulle ha bodd på øya. Men Strøms undersøkelse satte fantasien i sving hos vigringane.

 

Sagnet blomstret opp og det tok ikke lang tid før det var «fastslått» at Vigra, og ingen annen plass, var Gange-Rolfs fødested. Biskop Naumann som hadde stor interesse av å samle på sagn, grep det med ukritisk begeistring og skrev i «Urda» og «Budstikka» (1837), at det på Vigra gikk et sterkt sagn om Ragnvald Mørejarl og Gange-Rolf skal ha levd på øya. Altså et «sterkt sagn» som var knappe 50 år gammelt, og som senere ble tatt for god fisk. Enkelte vigringa har vært så overbevist om sannheten i sagnet om at Gange-Rolf skulle ha bodd på øya, at de til og med reiste en stor bauta på Roald på Vigra, som skal vitne om at Vigra er hans fødested. Bautaen kom på plass i 1911 i anledning 1000-års festen for Gange-Rolfs erobring av Normandie.

 

Snorre forteller at Ragnvald ble drept av Hårfagres sønner, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome. De omringet huset hans og brente han inne sammen med 60 mann. På denne tragiske måten endte livet til en av de mektigste høvdinger i vikingtida. Muligens det var Nemesis som var ute og gikk? Etter at Ragnvald Mørejarl var myrdet, overtok hans sønn og Gange-Rolfs bror, Tore, jobben som Mørejarl. Tore var en sindig og rolig kar, godt likt av alle. Han blir av Snorre kalt Tore Jarl Teiande. Navnet «Teiande» har sin bakgrunn i at han snakket lite. Stort sett holdt han kjeft. Han var, som det står i ei gammel bok, «beint fram sagt ein stillfarende mann, for stillfarende tykte folk i den tid». Selv om Tore var en taus og beskjeden mann, ble han aldeles godt gift. Og det med selveste datter til Harald Hårfagre, Ålov Årbot. Om dette ekteskapet forteller sagaen ytterst lite. Men barn ble det iallfall. Spesielt ei jente, kalt Bergljot, som ble gift med Sigurd Ladejarl.

 

En av deres sønner var Håkon Jarl, enehersker i Norge fra 974 til 995. Håkon Jarl var den siste fyrstelige representant for hedendommen i Norge, og er vel mest kjent for at han så grundig banka de danske jomsvikingane i slaget ved Hjørungavåg i 986. Om Håkon fortelles det også at han var en vill og grådig skjørtejeger. Noe som ble hans trøstesløse skjebne. Kort sagt: Han mistet hodet sitt i grisebingen på gården Romol i Trøndelag som et resultat av sin brunstige trang til kvinner, andres kvinner. Det skal ha skjedd i 995. Men på den tida var begge besteforeldre på morsida forlengst døde, både Tore Jarl Teiande og Ålov Årbot. Når det gjelder de andre brødrene til Gange-Rolf, så er sagaen temmelig tyst om Rollaug og Ivar. Men kildene flyter frodigere om de to halvbrødrene, Hallad og Einar. Rollaug er knapt nevnt hos Snorre. Kun at han var Ragnvald Mørejarls sønn, og i et kvad.

 

Om Ivar får vi bare vite at han ble drept i Skottland under en hærtokt ledet av Harald Hårfagre. I vederlag for sin drepe sønn fikk Ragnvald Orknøyane og Hjaltland (Shetland) av kong Harald. Ragnvald gav øyene videre til sin bror Sigurd, som fikk jarltittel.

 

Denne Sigurd, altså Gange-Rolfs onkel, døde på en temmelig original måte. Det hadde seg slik at Sigurd tok livet av en skotsk jarl. Sigurd skar hodet av jarlen og bandt det ved salreima på hesten sin. Ei tann som stakk ut av hodet slo imot tjukkleggen til Sigurd. Det kom verk i såret og han strauk med. Etter Sigurds bokstavlig talt «bitende» skjebne, overtok Gange-Rolfs bror, Hallad, som jarl på Orknøyane. Han drog over med en stor hær for å ordne opp.

 

Etter Sigurds død hadde nemlig mange danske og norske vikinger gjort forholdene på Orknøyane temmelig utrygge. Hallad kom trygt frem og slo seg ned på øyriket. Men både høst, vinter og vår dreiv vikingene rundt der, gjorde strandhugg og ranet på nesene. Hallad ble lut lei all uhygga. «Han veltet seg ut av jarledømmet», skriver Snorre. «Siden seilte han hjem til Norge».

 

Ragnvald Mørejarl ble rasende da Hallad kom tuslende hjem med halen mellom beina, og mente at sønnene sine ikke lignet på foreldrene. Da svarte Einar: «Du synes ikke jeg er videre verd». (..) «Men jeg kan dra vestover til øyene om du gir meg litt hjelp. Men jeg kan love deg en ting som du sikker blir svært glad for: Jeg skal aldri komme til Norge mer». Mørjarlen sa han likte godt at Einar aldri ville komme igjen: «For jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta de er trellbåren». Einar fikk skip og mannskap og drog vestover til Orknøyene, hvor han ble en mektig jarl, kjent under navnet «Torv-Einar». Klengenavnet skal han ha fått fordi han lærte folket på Orknøyene å skjære torv og bruke den til ved. Snorre beretter at Einar var stygg og enøyd, «men han så likevel skarpere enn mange andre».

 

Selv om Ragnvald Mørejarl var fattig på lovord om Einar, så var Einar likevel den eneste som hevnet drapet på far sin. Etter at Mørejarlen var myrdet av de to sønnen til Hårfagre, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, prøvde kong Harald å få huka og straffa sønnene sine. Kongen fikk tak i Gudrød, men Halvdan klarte å stikke av. Han drog til Orknøyene med en gjeng medsammensvorne og prøvde å ta livet av Einar. Angrepet kom overraskende på Einar. Han måtte stikke av, men kom snart tilbake og vant over styrkene til Halvdan.

 

Ifølge Snorre drap Einar Halvdan med at «han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene og drog lungene ut der». Kong Harald fikk høre om sønnens tragiske skjebne. Han samlet en hær og drog beinveis til Orknøyene for å ta hevn. «På mitt liv er mange lystne», kvad Einar og rømte til Skottland. Drapet på kongesønnen kunne ha kosta Einar makt og rikdom. Men det kom til forlik mellom kong Haralds og Einar.

 

Det hele endte med at kongen dømte Einar og alle Orknøyingene til å betale ei bot på 60 mark i gull. Bøndene syntes det var ei altfor stor bot. Einar tilbød å betale alene, på den betingelse at all odelen på øya ble hans eiendom. Dette gikk bøndene med på. Mest på grunn av at de fattige ikke hadde særlig jord, og de rike tenkte vel at de etter kort tid kunne løse odelen inn igjen. Einar betalte bota og kong Harald gav seg med det. Men odelen fikk bøndene ikke kjøpe tilbake av Einar. Og lenge var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odelen, helt til Sigurd Lodveson i ca. 1020 gav odelen tilbake. «Torv-Einar», eller mer korrekt - Einar Ragnvaldsson - var jarl lenge på Orknøyene. Etter hans død overtok sønnen jarledømmet. Han het Torfinn Hausakljuv.

 

Når det gjelder etterslekta eller etterkommerne av Gange-Rolf, har de i stort grad bestått av personer med adelig blod i årene. Om vi skal tro Snorre var de fem første etterkommerne jarler (Hertuger) av Normandie. De het i stigende rekkefølge: Vilhjalm, Rikard, Rikard den andre, Robert og Vilhjalm Bastard. Sistnevnte er bedre kjent som Vilhelm Erobreren, som i 1066 erobret England. «Og fra ham», skriver Snorre, «er alle Englands konger ættet siden». Også i boka «Gènèalogie des Maison Souve-raines des l`Europe», som er å finne i British Museum i London, går det frem at hele den engelske kongerekke kan regne Gange-Rolf som sin stamfar.

 

Det skal ikke her rites opp hele den engelske kongeslekt. Men hopper vi fram og ser litt nøyere på det siste århundrets adelige etterkommere av Gange-Rolf, så viser det seg at det nåværende norske kongehus kan skryte av å slekte på Gange-Rolf. Hør bare her: Sønn av Dronning Victoria, Kong Edward (1841-1910), var etterkommer i det 32. ættledd etter Gange-Rolf. Edwards datter Maud, Dronning av Norge og gift med Haakon VII, var dermed etterkommer i det 33. ledd.

 

Kong Olav V var 34. ledd, og vår nåværende kong Harald V er altså det 35. ættledd etter Gange-Rolf! Sånn sett er det mye fint folk som kan spore sine røtter tilbake til Møre, eller øya Giske om man vil! (Iallfall hvis vi legger til litt fantasi og historisk godvilje)!

 

Avdukinga av Gange-Rolf statua i Ålesund i 1911

Statua av Gange-Rolf i Ålesundparken var en gave fra byen Rouen i Frankrike, og ble gitt i anledning 1000-års festen i 1911 for Normandies grunnlegging.

 

Statua er av bronse og en kopi av marmororiginalen som står utenfor St. Ouen-katedralen i Rouen. Den ble laget i 1863 av franskmannen Aresene Letellier. En kopi av statua står også i byen Fargo i Nord-Dakota (USA).

 

Om den generøse gaven til Ålesund kunne Sunnmørsposten 10. februar 1911 begeistret opplyse «at komiteen for 1000-års festen i Rouen hadde bestemt sig til at forære en avstøpning av statua Rolf (Rollon) i Rouen til Ålesund. Det er gjennom søndmøringen Olaf Madsen, som nu bor i Paris, at Nordmannsforbundet har fått denne meddelelse, som sikkert vil vekke den mest udelte glæde i Ålesund og på Søndmøre. Statua vil bli en verdifuld gave til os. Den vil vække interesse i vide kretse. Og de gjælder derfor for vor by at ta mod den og placere den paa en verdig maade».

 

I tiden før 1000-års jubileet ble det i Ålesund satt i gang en innsamling til ei statue av Gange-Rolf. Det kom inn flere tusen kroner. Men da det ble kjent at gaven fra Rouen ville komme, ble disse pengene, sammen med andre midler samlet inn av Nordmannsforbundet, brukt til innkjøp av en minnebauta. Den ble gitt i gave til den botaniske hagen i Rouen. Der står den i dag.

 

Ålesund hadde aldri tidligere opplevd en større folkefest enn da statua av Gange-Rolf ble avduket i Ålesundparken 25. september 1911. Flere tusen festkledde mennesker deltok på de forskjellige tilstelninger, som omfattet flåterevy, turnoppvisning, folketog i gatene, festforestilling i Arbeiderforeningen og fakkeltog fra Fjellstua. Om folketoget skrev Sunnmørsposten: «Det er det vældigste tog man nogensinde har set i vor by». Allerede dagen før avdukinga begynte folk å strømme til byen fra alle bygdene på Sunnmøre. Om kvelden var gaten fulle av tilreisende.

 

Alle ville gjerne delta i den minnerike festligheten. Dagen startet med gråvær, men det klarnet opp etter hvert. Så gikk flaggene til topps. Det var fest i byen. «Ved 9-tiden begynte folk å beklæ alle hauger, kaien og strænerne. Det var flåterevyen de ventet på». Alle var synlig spent på å se denne båtfremsyninga. De ble ikke skuffet. Totalt deltok omkring 250 motorbåter og cirka 50 dampbåter. «Det var smuk orden i rekkene», og rekken av båter «gikk sammenhengende ind til Kvervet, bort under Valderhauglandet og oppover mot Olsskjæret».

 

Etter flåterevyen gjorde folk seg klare til dagens store begivenhet. Den startet om ettermiddagen med et fakkeltog fra sentrum og opp til parken. Tusenvis var møtt frem og gikk i toget. «Bare under sjømands- og fiskerflagget i spidsen for toget gik et par tusen mennesker. Seksten faner var med. Musikken spilte under marschen. Indtoget i parken varte omtrent 3 kvarter». (...) «Selve avsløringsfestligheden åpnedes med sang av det store Gange-Rolfs kor. Det var fest over sangen, og den bidrog meget til at høine stemningen under høitideligheten. Overrettsakfører Friis-Pedersen holdt festtalen, og hvor under dekket blev fjernet av statuen, som blev hilst med sterk applaus. Ved avsløringen gaves det salut. Derpå holdt provst Barmann hovedtalen. Gange-Rolf-koret sang «Ja, vi elsker» og «Marseillaisen». Folkefesten i parken fant sted samtidig med festlighetene i Arbeiderforeningen. Der var tale, skuespill, folkedans og mye sang og musikk. Ved midnattstider ble dagen avsluttet med fakkeltog fra «Fjeldstuen ned gjennom Fjeldveien og rundt statuen».

 

Sagnet om «Gamle-Trond»

Et gammelt sagn forteller at da Gange-Rolf reiste ut av landet, så sto kar på Molnesfjellet på Vigra og fulgte med Rolf og hans menn da de drog av sted.

Denne karen, «Gamle-Trond», fortsatte år etter år å stirre ut i havet i håp om at Gange-Rolf skulle dukke opp igjen. Men Rolf viste seg ikke. Det siste ønsket «Gamle-Trond» hadde før han døde, var å bli begravd på «Lille-hornet» på Molnesfjellet så han kunne følge med når Rolf omsider vendte hjem. Omkring 1920 laget vigringen Hjalmar Synnes (1893-1928) et dikt om dette sagnet:

Gange-Rolf för over blåe hav,

ut mot den strålande verda.

Høgt i frå nuten, studd til ein stav,

han «Gamle-Trond» fylgjer ferda.

«Her vil eg vaka ved dag og ved natt,

så eg får skoda når Rolf kjem att».

 

Dagane leid og sumaren skreid,

våren, han kom og tok ende.

Trond, han stirde, i augå det sveid,

men Rolf ikkje heimatter vende.

«Vaka eg vil ifrå år til år,

kan hende kjem han til neste vår».

 

Åra dei rann liksom logne bekk,

enn vakte Trond oppå nuten.

Gamle og grå over staven han hekk,

kunde ikkje gløyme den guten.

«Her vil eg kvile når eg fell ifrå,

så atter ein gong eg guten kan sjå».

 

Trond fekk kvile på den høge nut,

trøytt etter stridsame ferda.

 Men aldri så kom han, den gjeve gut,

att frå den strålande verda.

Gange-Rolf-navnet, så vide det flaug.

Trond, han søv under gråe haug.

 

Enno er haugen på nuten å sjå,

mose no steinane dekkjer.

Så vide om hav ein ser herifrå,

høgtunge tankar det vekkjer.

For segnet kviskar om han som trutt,

vaka og vona til siste slutt.

 

 

Flash-spilleren må oppgraderes

Hvis du vil se denne siden, kan du klikk her for å hente den nyeste versjon av Flash fra Adobe. Når installasjonen er ferdig, kan du komme tilbake hit og se siden.

Hvis du ser denne beskjeden selv om du nettopp har oppgradert Flash, bør du lukke alle Internet Explorer-vinduene, starte på nytt og komme tilbake til siden.

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE